Å leve i en thrillerfilm

For noe uker siden hadde jeg besøk av tre flotte damer, og blant dem var Anita som driver Oppsnakk. Hun er coatch, og en utrolig blid og positiv person som også jentene mine fikk super kontakt med. Hun fikk tilogmed hadetklem av Kristine, og de gir hun ikke til hvem som helst.

Noe av det vi snakket om var hvordan våre egne følelser virker inn på tankegangen vår og kan gjøre at den minste lille ting kan virke utrolig skummel, og man blir nesten bedøvet i hele kroppen når man lager en thrillerfilm av en situasjon som ikke egentlig er noe å være redd for.

Vel, de siste årene har jeg hatt enormt med angst. Ting i barndommen og alvorlig mobbing med vold første til at det knyttet seg helt i meg, og jeg fikk angst for det meste som å ta telefonen ( om det ikke var mannen eller svigermor), åpnet ikke døren om det ringte på om kvelden og jeg fikk sosialangst. Den sosialeangsten har vært værst for meg, det å treffe nye mennesker som for meg var helt naturlig før er blitt et mareritt.

Når Kristian begynte i barnehagen visste jeg ikke hvordan jeg skulle klare å levere han der, fordi jeg «tenkte andres tanker», jeg har blitt mobbet så mye i mitt liv at jeg er sikker på at ALLE har et negativt syn på meg når de treffer meg. Jeg har fra 1kl på barneskolen til 1.klasse på videregående blitt fortalt hvor stygg og fæl jeg er. Vel, jeg kan si så mye som at til slutt tror man på det og man skyver alle unna seg.

Og der var tankene mine når jeg en tidlig Aprilmorgen skulle levere han til sin første dag i barnehagen. Jeg gikk med en vemmende følelse i magen og hodet og tankene stod ikke stille et sekund: de synes jeg er tykk, de lurer på hvorfor jeg ikke har fått av meg babykiloene, de synes jeg er dum som ikke jobber, de ler av meg bak ryggen min, de snakker om meg så fort jeg er gått ut av barnehagen… Jeg så de for meg som i en dårlig thriller fra 70-tallet,  grotesk og fæl.

Så kom Anita og sa til meg, du kan ikke låne «andres tanker», for du VET ikke hva de tenker. Og det stemmer, jeg har jo ingen grunnlag for å si at de tenker sånn og sånn, det er ingen som har sagt noe slikt til meg eller vist ved kroppsspråk som kan indikere at det er det de tenker. Men jeg tenker allikevel at de tenker slik.

Så var det tid for bloggtreff på Torsdag og jeg skulle møte kjente bloggere, nye mennesker, og arbeidsgiveren min for første gang. Og jeg var rolig hele tiden på toget helt til vi kom til Lysaker, da begynte jeg smått å kjenne at jeg ble stresset, når jeg nådde Nationalteateret hadde jeg skyhøy puls og sendte snapchat til alle jeg hadde om hvordan jeg hadde det der og da. Og jeg fikk en video fra Veronika, Linn og Rebekka om at jeg ikke behøvde grue meg.

rp_10724228_656892327741830_1837936988_n.jpg

Men i det toget stoppet på Oslo S, var jeg rimelig kortpustet og hadde jeg ikke konsentrert meg sånn tror jeg at jeg hadde klappet i gulvet. For tenk om de synes jeg er fæl, stygg, de ikke liker meg, de synes jeg er dum, hva om jeg blir sittende alene uten å snakke med noen?! Hvordan i alle dager skulle jeg komme meg gjennom dette?

Men på vei opp rulletrappen på Oslo S skjer det noe, jeg tenker på samtalen med Anita. Jeg tenker på hva hun sa om å ikke låne andres tanker, og å ikke leve livet i en triller film. For du kan ikke gjøre noe med det, det går som det går og det er alt jeg får gjort med det. Jeg merket at pusten blir roligere, jeg slappet av og de 500 meterne frem til hotellet i regneværet gjorde godt for kropp og sjel.

Men i det jeg hørte stemmen til Erica nede i lobbyen på hotellet, begynte pumpa å slå og kroppen var nok en gang på vei til å spille inn en ny thriller. Men så blir jeg møtt av verdens blideste svenske trio, og i det de andre bloggerne ankommer er jeg så på plass i «rollen» min for kvelden at jeg ikke enser at jeg ikke har sett dem før. Jeg får tilogmed en klem av flere av dem. Og jeg har lest noen lovord om meg fra treffet som virkelig har satt igang tårekanalene. Er det virkelig slik folk ser på meg? Blir folk glade av å være rundt meg? Er det ikke vekta mi og mine babykilo som stod i fokus? Er det ikke dobbelthaken de henger seg opp i?

sporty2

Det er en herlig følelse og jeg kan endelig slappe av når jeg møter nye mennesker, for jeg kan ikke vite hva andre tenker og det går som det går. Går det ikke bra, vel da får jeg reise meg opp børste av meg støvet og prøve på nytt. Fantastisk!! Kanskje jeg er på vei til å komme over min sosiale angst? Det var i allefall godt å føle seg vel i andres selskap og noen nye gode venner fikk jeg også den kvelden.

Takk til Anita som gjorde at jeg brukte hodet og ikke lot følelsene ta overhånd.

Har du noen «spøkelser» fra barndommen som ødelegger for deg?

(Lest 41 ganger, 1 Lest i dag)

Fru Jacobsen

30 år, gift og mamma til fire barn. Er utdannet barne-og ungdomsarbeider, men vært hjemmemamma siden jeg var halvveis på vei med storebror. Og grunnet en yrkesskade i nakke og rygg så er det et valg som har passet oss. Jeg skriver om det som interesserer meg, og som flyr rundt i toppen akkurat nå :)

9 Comments:

  1. Har og litt angst. Angst for ting jeg ikke har gjort før, redd for å drite meg ut, redd for å bli ledd av. Mange ting jeg rett og slett ikke tørr å gjøre. F.eks kjøre bil, det skremmer VETTET av meg 🙁
    Veldig glad du kom på treffet, var jo så koselig en kveld 🙂

  2. Ville bare si tusen takk for kommentaren du la igjen på en blogg jeg opprettet (den er slettet nå). Jeg var litt rask i svingene, men nå er altså bloggen oppe og går igjen. Og til dette blogginnlegget må jeg si meg enig. Har tatt meg selv i å «tenke» andres tanker og det er noe av det dummeste jeg kan gjøre. Heldigvis har jeg lært meg ny tankegang, og har det mye bedre med meg selv nå enn i «ungdomsårene». Ha en kjempefin kveld videre! <3

  3. Et rørende og sterkt innlegg!
    Du er en flott og tøff person,og det har jeg tenkt fra første stund <3,

  4. Har levd med angst i mange år selv… og vet hvor tøft det er å utsette seg for «skumle» situasjoner… Men Gud så godt det er etterpå når du mestret situasjonen!! Da føler man at man kan klare ALT i verden!! Bra jobba!!

  5. Jeg har både opplevd mobbing og har et stort snev av sosial angst selv jeg. Det er flere enn du tror som har det

  6. Kjenner meg igjen i masse av det du skriver. Tenk, jeg jobber som frisør (Kanskje en av de mest sosiale yrkene som fins?) Men jeg føler til tider at jeg har sosialangst. Når jeg ikke er på jobb kvier jeg meg for telefoner, for eksempel. Dørstokkmila er enormt lang bare jeg skal på cafe, eller å møte folk. Jeg har også blitt mobbet i mange, mange år. Og det du skriver om å tenke andres tanker, er som jeg skulle skrevet det selv! Jeg syns du virker både tøff, god og snill, og jeg håper jeg får møtt deg på nyåret! 🙂 God klem!

  7. du er tøff 🙂

Legg inn en kommentar