Hvordan stable seg på bena etter mobbing?

I dag leste jeg en artikkel i Aftenposten om mobbing i skolen, og at det er 250 skoler som rapporterer om mye mobbing. Og jeg kjenner det gjør vondt langt inn i beinmargen når jeg leser de tallene, for dessverre er det STORE mørketall ute å går. Ikke alle skoler rapporterer på langt nært ALT og ikke alle skoler vet om alt som skjer.

mobbing i barnehagen

Jeg vet selv hvor ille det er å vokse opp med mobbing. Jeg har blitt mobbet fra 1 klasse på barneskolen til jeg gikk ut av videregående. Jeg har blitt mobbet direkte, det har blitt satt ut rykter og jeg har opplevd vold på kroppen, noe som resulterte i et hovent kne den ene gangen og bristede ribb-ben en annen gang. Jeg ble gjort narr av, og ignorert.

Men det er rart med det, alle de dumme tingene folk sier til deg eller det vonde de gjør med deg så er det å bli ignorert og gjort til luft som er det værste. Jeg husker at enkelte dro hjem å skiftet klær om de hadde noe som lignet på det jeg hadde på meg når jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg ble ignorert, brillene mine ble knust og soveposer fylt med alt mulig på skoleturer. Men jeg bet det i meg, og lot det passere. Noe som endte med en snever vennegjeng, og som førte til at jeg ble sittende med lekser og ekstra oppgaver store deler av fritiden. Jeg var mange år i Ten Sing og i sangen kunne jeg drømme meg vekk, og de jeg var i kor sammen med dømte meg ikke. Det var mitt fristed  fra hverdagen, og jeg var god på det og jeg fikk skryt for jobben jeg gjorde, men man blir jo for gammel til det etterhvert også 😉

mobbing - hviske

Til dags dato har jeg kontakt med kanskje 5 stykker fra skoleårene, resten har falt fra eller jeg har valgt å distansere meg. Når jeg begynte som lærling valgte vi å flytte på oss ut av kommunen vi bodde, og å ikke se oss tilbake. Det var ingenting som holdt oss igjen der vi bodde, og da var det bedre å starte et nytt liv et nytt sted, selv om ikke det ble så enkelt som jeg forestilte meg heller.

Les ogs: Kjære deg!

Fra 1 – 4 klasse gikk jeg på en skole i et annet sted i landet. Der opplevde jeg at folk stjal tingene mine, de knuste brillene mine ved å tråkke på dem, kastet klærne og skoene i søppelet, holdt meg uten for, rev i stykker klærne og sluttet å snakke med meg. Enkelte snakker fortsatt ikke med meg, uten at jeg noen gang har fått vite grunnen til det. Det hele ble så ille at jeg ikke orket å gå på skolen, jeg gikk på skolen med mørke briller fordi jeg gråt meg i søvn. Det hele endte med at jeg som ble mobbet, måtte flytte.

Det hjalp lite, da vi flyttet fra landet til en by hvor merkeklær og status var greia. Jeg kan jo bare si det sånn at merkeklær aldri har vært min greie, jeg går i det jeg liker og føler meg vel i. Noe som førte til ekskludering, mobbing og enkelte tilfeller av vold, noe som varte fra 4 klasse til videregående. Der gikk mobbingen over i rykter og stygge blikk.  Hvorfor kan de ikke godta folk for den de er?

Jeg fikk stadig høre på barneskolen, om det var gutter som mobbet, at det var sånn de viste jentene at de likte dem. Vel, de ter en dårlig måte å vise det på, og de bør virkelig lære en ting eller tre hjemme. Og hvis foreldrene forteller det til barna sine at de bare viser interesse på den måten, vel da kan mørketallene for mobbing være enorme.

På den første skolen min gjorde ikke ledelsen noe som helst og de nektet for at det i det hele tatt skjedde noe som kunne minne om mobbing. så eneste utvei var å flytte. Og jeg er redd for at det fortsatt er slik, at skolene nekter for at det skjer hos dem.

Også da, når man har gått i X antall år og blitt fortalt hvor teit og stygg man er, hvor udugelig man er og blir ignorert det meste av tiden, så skal man stable seg på bena igjen. Men går det an? Kommer man noen gang over det?  For meg skjedde denne endringen i 2003 når jeg møtte det som i dag er min mann. Han løftet meg opp, fortalte meg hva han følte for meg og prøvde (og prøver den dag i dag) til å få meg til å se hvor fin og flott jeg egentlig er.

Jeg endte med sosialangst, og en redsel for det ukjente. Jeg ble livredd for å ta telefonen når jeg ikke kjenner nummeret, jeg åpner ikke døren om jeg ikke kjenner de som står på utsiden eller at det er postbudet. Jeg liker best at intervjuer o.l foregår på mail, og jeg slipper ytterst få innpå meg. De som er så heldige, vel de burde føle seg beæret 🙂 Jeg klarer ikke å lese bøker f.eks foran andre voksen personer i tilfelle de mener jeg leser på en feil eller en dum måte. Men det siste året, etter at jeg begynte å jobbe litt har jeg blitt mye bedre og med mye støtte fra min kjære mann, kan jeg ta telefonen og jeg kan åpne døren selv om det står ukjente der, bare jeg vet han er i nærheten.

Og med mitt nye tankemønster så håper jeg å kunne riste av meg det siste, selv om jeg alltid vil ha arr, så er ikke sårene lenger blødende.

mobbing

Les også: Å leve i en Thrillerfilm

Så jeg håper nå at ALLE foreldre lærer barna sine at mobbing ikke er greit. Og om man får beskjed på et foreldre møte at ditt barn gjør sånn og sånn, så ikke bare klapp dem på skuldren å si at de ikke må gjøre det igjen. Det fikk de som mobbet meg, og de fortsatte bare fordi foreldrene valgte å ikke tro på meg eller skoleledelsen, for barna dems gjorde ikke sånt. Men sannheten er at din barn KAN gjøre det og mine barn KAN gjøre det, de må bare lære da at det ikke er greit, og at slike handlinger kan ødelegge en person til de er godt voksne eller for resten av livet.

Det værste jeg ser er mobbing både i det fysiske liv og på nettet. Og jeg skjønner ikke hvordan disse nett-trollene klarer å ha det på samvittigheten at de spyr ut negative kommentarer om folks utseende, væremåte eller valg. En ting jeg lærte som liten og som jeg har med meg vider er. Har du ikke noe pent/konstruktivt å si, så ikke si noe i det hele tatt.

Jeg vet at de fleste gangene så har ikke mobberne det godt med seg selv heller, og de har gjerne vonde ting bak seg som en dårlig oppvekst, dårlig selvbilde o.l. Men man skal ikke tråkke på andre for å føle seg bedre selv, i værstefall kan det få fatale konsekvenser for den som blir mobbet.

Har du opplevd mobbing i skole? Og eller fritid? 

(Lest 219 ganger, 1 Lest i dag)

Fru Jacobsen

30 år, gift og mamma til fire barn. Er utdannet barne-og ungdomsarbeider, men vært hjemmemamma siden jeg var halvveis på vei med storebror. Og grunnet en yrkesskade i nakke og rygg så er det et valg som har passet oss. Jeg skriver om det som interesserer meg, og som flyr rundt i toppen akkurat nå :)

2 Comments:

  1. Jeg ble selv mobbet mye opp gjennom årene, og det er utrolig vondt å tenke på idag. Heldigvis har jeg kommet meg opp å fram, og mye lengre frem enn de fleste som mobbet meg. Det gjør mye med en person, og da er det godt at det gjør noen sterkere. Jeg fremstår nok som en sterk person, men inni meg er jeg både usikker og har dårlig selvtillit.. Når det kommer til den lista på aftenposten, så ser jeg at en skole i vår kommune (tysfjord – drag skole) har utrolig høye mørketall! Kjempetrist. Ser heldigvis ikke skolen Johannes skal gå på..
    Sender deg en god klem TrineLise! Takk for alle dine knallgode innlegg om dagen;) 🙂
    (Nå fikk jeg til å kommentere, men jeg skal ta printscreen om det oppstår problemer igjen)

  2. Jeg har erfart at de som blir mobbet ikke tør å si ifra til lærer eller hjemme, fordi de har trusler hengende over seg om at det da vil bli enda værre. Og det blir det nok i noen tilfeller også, kanskje både værre OG mer i smug. De små mobbeofrene vet ikke at vi voksne kan gjøre noe. De små mobberense (1-4 trinn) kan umulig vite hva de gjør, altså rekkevidden av det de gjør. De hevder vel bare sin posisjon på alle måter de kan, og har de først begynt å mobbe /»være den sterke» så blir det kanskje er forventning og en vane å fortsett. Og når skal man stoppe liksom? Dette er et enormt tema. Man blir vel aldri helt kvitt mobbing. Noen tåler mer enn andre og lar ting prelle av,men blir det for mye, så kan det fort bli for mye for den mest hardhuda personen.
    Du er en herlig jente og det er jammen bra du har funnet en god plass i livet. Det fortjener du virkelig! Stor klem!

Legg inn en kommentar