Kjære deg!

Kjære deg som ignorerer meg når jeg går 2 meter fra deg, kjære deg som mener at mitt valg er feil og kjære deg som ikke klare å skjule din misnøye når jeg går rett på deg. Kjære deg, som ikke hilser tilbake når jeg prøver å hilse hyggelig på deg.

Hva har jeg gjort deg som er så galt? Jeg ble ferdig utdannet, ble gravid og valgte å være hjemme? Er det det som skjuler seg bak din ignorerende kroppsholding, eller er det at jeg var nyutdannet, ikke redd for å si min mening og fikk tilliten til foreldrene på en måte dere aldri klarte? Er det det som lå bak løgnene dere serverte meg når jeg kom på besøk på jobben? At dere skulle føle dere bedre enn meg, ved å tråkke det jeg hadde bygd opp  og min selvfølelse ned i gjørmen?

Det er over 6 år siden jeg ble gravid og snart 6 år siden jeg gikk ut i mammapermisjon, som jeg valgte å ikke komme tilbake fra. Fordi jeg valgte å heller være hjemme med mine barn, ha rolige morgner og leve det livet VI synes passet best for OSS! Jeg har aldri kritisert noen for sine egne personlig valg om det ikke er til fare for noen.

At det fine jeg bygget opp fra bunnen med samarbeid med foreldre og barn raknet når jeg valgte å være hjemmeværende viser vel bare at jeg faktisk hadde en egen tillit fra foreldrene, og det at de valgte en annen ordning etterpå virker det som det er jeg som må betale prisen for.

Etter 3 år på samme arbeidsplass og tette samarbeid oss i mellom virker det som at dere nå ikke kjenner meg, dere snur ryggen til når jeg går forbi dere eller kommer med kommentarer med en underliggende tone som gjør at jeg raskt skjønner at jeg ikke er velkommen til å snakke med dere. Men at deres holdninger skal gå utover mine barn er jeg ikke interessert i.

10683777_1557760414446881_1307251541_n

Vi går turer når det passer for OSS på den tiden av dagen det passer seg slik, jeg tar ikke hensyn til at det er friminutt eller at det er barn ute på skolen, for det har seg slik at jentene mine kjenner flere som går på skolen og de liker å se om vi ser dem mens vi går forbi, så at en 4 åring og en 1,5 åring står å ser på barna som leker i skolegården er ganske normalt. Ja, for oss er det normalt da, fordi jeg har de hjemme og de ikke er i barnehagen på den tiden. Er det det som plager dere? At de er hjemme eller er det meg og det valget vi har tatt som frastøter dere?

Jeg fikk beskjed som nygravid og lykkelig, at valget vi tok om at jeg skulle være hjemme var feil, og at jeg måtte huske på at mannen min kunne gå fra meg en eller annen gang. Og hva skjer da? Vel, om man tenker slik blir man jo til slutt gal, sur og sjalu. Og ikke minst mister man litt av den gode følelsen, så vi velger heller å fokusere på ting som gjør at vi har det bra som familie. Passer det ikke for deg, nei vel, men ikke se ned på meg av den grunn.

kkk

Og hva vet du om hva jeg gjør hele dagen?! Tror du jeg er en 50 talls husmor eller slik som enkelte damer i ulike sekter, som er lenket til soverommet og kjøkkenet, som ikke har muligheten til å gå utenfor døren? For det har jeg full mulighet til  gjøre! Den eneste forskjellen på deg og meg er at jeg jobber i hjemmet, og du jobber ute. For det er slik vi vil ha det.

I løpet av de 6 siste årene har jeg fått tre barn, min største begynner snart på skolen, og jeg håper dere klarer å ta dere sammen da. Eller slutter alle på dagen i det jeg går innen for dørene? Og jeg jobber, men jeg jobber hjemmefra, så i stede for å snu ryggen til meg når du ser meg komme gående, eller i det jeg kommer inn på butikken. I stede for å komme med kommentarer om at jeg bør gå tur på en annen tid på dagen med ungene når det ikke er friminutt, for du ser det er vanskelig å få med ungene forbi når skolebarna leker ute så burde du heller stoppe meg? Si hei? Spørre hvordan det går?

Da kan jeg heller fortelle deg om at jeg er hjemme med 2 barn 100%, at størsten går 50% i bhg og at han begynner på skolen til høsten. At jeg jobber for en nettside som heter familieprat, og jeg kunne fortalt deg hva siden handler  om. Men i stede velger du å heller snu ryggen til å late som om vi ikke kjenner hverandre. Det er trist, og vi lurer i dag på hvor ungdommen får holdningene sine fra? Og jeg lurer på hvorfor jeg enda har dårlig selvbilde  i en alder av snart 30 år?!

Jeg sier som BlimE reglen:

Si hei! Vær en venn! Og bli med! 

Har du opplev å føle deg oversett og holdt utenfor av grunner du selv ikke aner hva er?

Husk å følge meg på facebook så du får med deg flere av mine skriblerier, og tanker om livet 🙂 

 

(Lest 52 ganger, 1 Lest i dag)

Fru Jacobsen

30 år, gift og mamma til fire barn. Er utdannet barne-og ungdomsarbeider, men vært hjemmemamma siden jeg var halvveis på vei med storebror. Og grunnet en yrkesskade i nakke og rygg så er det et valg som har passet oss. Jeg skriver om det som interesserer meg, og som flyr rundt i toppen akkurat nå :)

12 Comments:

  1. Veldig bra skrevet Trine. Sterkt innlegg men ærlig rett fra hjerte rota 🙂 Går selv hjemme, ser at folk plages med det. Noen mennesker er bare råtne, de tenker ikke at man kan ha en jobb hjemme. Man trenger ikke å jobbe uten for fire vegger, det trenger man ikke. De som har muligheten til å ha kontoret sitt hjemme, er like heldige som de som er uten for disse fire veggene, Stå på du er ei fantastisk dame, husk det 🙂

  2. Nå syns jeg du er i siget her Trine Lise 🙂 Blir glad og inspirert av å lese bloggen din.
    Jeg fikk reaksjonene tidlig jeg også, men de var nesten værre da jeg valgte å begynne å jobbe når minstemann var 4 mnd. Den gang fikk pappaen all permisjonen og det fungerte veldig godt for oss, men tydeligvis ikke for alle andre. Nå er jeg hjemme igjen, og folk skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan jobbe. Det er desverre mer til et menneske enn det øyet kan se, og vi mennesker er utrolig flink til å dømme andre før vi kjenner dem eller hvis vi mener andre tar valg som støter oss.
    Stå på du! 🙂 Klemmer

    • Åh, tusen takk for gode ord 🙂 Herlige du. Ja, jeg skjønner ikke hvorfor de fleste mennesker heller dømmer for seg selv, enn å spørre om hva som faktisk er tilfellet? Det er en uting 🙂

  3. Bra innlegg! Får stadig kommentarer på at jeg begynner å jobbe nå når Johannes bare er 4 mnd. Men det funker for oss..

  4. Har dere fritt skolevalg der du bor? Tror faktisk jeg ville valgt å sette ungene mine på en annen skole (privat om jeg så måtte) enn å utsette de for slike surmegger. Hva om de ikke klarer å skille deg og ungene dine og dermed lar «dritten» gå ut over dem. De burde skamme seg! Jeg får også spørsmål. Spesielt nå som ungene faktisk har hver sin fulle barnehageplass. Jeg har en kronisk sykdom og er i utredning av restarbeidsevne. Det er ikke noe jeg syns er kjempekult, og jeg skulle så gjerne vært frisk, men slik er det desverre ikke. Det kryper under huden på meg når folk oppfører seg som om jeg skylder dem en forklaring. Heldigvis har ingen vært direkte negative ovenfor oss og ungene blir veldig godt mottatt, men hver gang noen spør og graver så føler jeg meg dønn ubrukelig som ikke klarer. Mitt mål de gode ukene er å holde ungene hjemme 3 dager siden det å være hjemme er det jeg tror er best for 2 barn på 2 og 4 år. Det er synd at det som er et mål jeg personlig må strekke meg etter er så veldig lavt for andre….

    • Nei, ikke fritt skolevalg dessverre. Og nærmeste skole etter denne er for langt unna for jeg har ikke førerkort. Men jeg er ikke redd for å snakke til de eller gå til ledelsen på skolen om det skulle være noe. Nå er to skoler slått sammen, for egentlig skulle ikke gått på den skolen de jobbet ved, og dermed er skoleledelsen ikke den samme. Og rektoren er ei god venninne av meg, så er ikke super engstelig for at de lar noe gå utover han. De VET at jeg har ben i nesa og går langt for å beskytte mine <3

      Jeg får så vondt av å lese om deg, og at folk kan være så simple. Tenk om folk kunne feiet for sin egen dør først? Stor klem herfra 🙂

  5. Ja, det er vondt å bli avvist, og jeg vi har den virkligheten innad i familien… noe som er vondt for oss voksne men også uforståelig for vår lille gutt. Så sant nok, man lurer på hvor de unge får holdningene sine fra samtidig som vi ser at de eldste er kvasse kniver eller avvisnde rygger. Og apropos rygg, det hadde vært bedre å snakke med folk ansikt til ansikt i stedet for å snakke bak ryggen deres.

    • Jeg har snakket til dem, forsvart valg og slitt meg ut. Og om jeg skulle konfrontert alle som har noe mot meg eller mine valg så hadde jeg ikke gjort annet, så derfor skrev jeg heller et innlegg der jeg tar et oppgjør med de alle, så kan de som føler seg truffet heller ta det til seg og de som ikke bryr seg la det være 😉

  6. Kjære vene, hvordan folk kan få seg til å oppføre seg av og til…

    Jeg ville også vurdert sterkt å velge en annen skole. Du har ikke førerkort, sier du i kommentarfeltet her, men om det er regnet som farlig skolevei eller det er mer enn 2 km (4 km for barn fra andre klasse) unna, så har ungen krav på skyss. Det er en mulighet. 🙂

    • Var på innskriving i dag og de han skal forholde seg til var utrolig koselige og gode damer. Og jeg vet at jeg har rektor på min side. De som oppfører seg som tullinger får han ikke før han er godt oppi skoleårene og da er de mest sannsynlig allerede gått av med pensjon. Så jeg vil tro det går fint.

Legg inn en kommentar