Kosedyr for Barnekreftforeningen

Nå som det er førjulstid er det også tid for ettertanke, og nestekjærlighet. Og her hjemme går morgenen med til kalenderåpning, nedtelling og barnas superjul. Vi baker, hører på julesanger, snakker om jul og barna er forventningsfulle, og har skikkelig sommerfugler i magen når de tenker på julen. I barnehagen og på skolen er det juleforberedelser, juleforestillinger, latter og glede, men det er ikke alle barn som har det slik.

Noen barn er isolert, noen barn er bundet til sykesengen med slanger og pustemaskiner. Noen kjemper mot kvalme og dårlig form, andre kjemper for å overvinne infeksjoner pga sitt nedsatte immunforsvar pga cellegift. Og noen taper hver dag kampen om å overleve og overvinne fordi kreftcellene har tatt så godt tak i de små kroppene.

Kreft har alltid vært skummelt, og enda mer skummelt er det når de rammer de minste i en familie. De som har hele livet foran seg og som ikke har begynt å leve det ordentlig enda. Min største frykt er at det skal bli funnet unormale verdier på prøvene til noen av ungene, at de skal få en sykdom som er uhelbredelig og farlig, som de ikke kan overvinne.

Tårene mine triller hver gang jeg leser om barn som har fått denne skumle diagnosen, og heldigvis er de på god vei til å kunne kurere de fleste former for barnekreft, men fortsatt dør 1 av 5. Jeg vil så gjerne at vi skal kunne redde den siste også!! Derfor er jeg med å sprer budskapet om disse søte bamsene som er produsert av Myk og Rar. 10 % av alt overskuddet går til barnekreftforeningen slik at de kan jobbe på for å få mer forskning og bedre resultater, og kanskje klarer vi en dag å redde den siste også.

Når du gir et av disse helt spesielle kosedyrene i julegave gleder du ikke bare et barn du er glad i, men også et barn med kreft.

Disse kosedyrene har mer enn bare vatt i magen. Disse julegavene hjelper Barnekreftforeningen, og er designet av barn rammet av kreft og deres søsken.

Hvert kosedyr har sin historie laget av den som har tegnet det. Det kommer tydelig frem hvor mye trøst en slik liten skapning kan være for et barn som går gjennom store og vanskelige ting, enten om det er dem selv som er syke eller et søsken.

En liten gutt jeg var bestevenn med i barnehagen, klatret i trærne med og han som lærte meg alle mulige rare sanger som gjorde at oldefar lo så han satte kaffen og sukkerbiten i halsen var en av de som fikk kreft som barn. De skiftet blodet han flere ganger, men det kom tilbake. Og som 16-17 åring måtte han til slutt gi tapt. Da orket ikke kroppen hans mer etter mange år med sykdom. Han var alltid så blid og når jeg tenker på Martin så ser jeg fortsatt det lille bustete hodet hans som satt på toppen av huskestativet i barnehagen og sang morrosanger for full hals, mens de ansatte prøvde å snakke han ned.

Er det en ting jeg brenner for så er det barns liv og helse, og Barnekreftforeningen har jeg støttet her på bloggen og privat helt siden jeg fant ut at det faktisk var en egen forening.