Medaljens bakside

I lys av artikkelen i KK, med Casa Kaos og Helena Brodtkorb, ang fødseldepresjon velger jeg å re-publisere et gjeste innlegg fra en flott mamma jeg har vært så heldig å bli kjent med i mine år som barne og ungdomsarbeider på barneskolen. Hun og jeg gikk gravide samtidig når jeg gikk med størsten og mellomste frøkna. 

Denne gangen har nok jeg også vært borte å snust litt på dette, og hatt et ben i grøften til tider, dessverre. For er det noe jeg ikke var helt forberedt på så var det hvor heftig det til tider skulle bli med 3 tette barn, hvor den minste så og si ikke sov om natten det første året.

Fødseldepresjon er et utrolig viktig tema, som burde være mindre tabubelagt. For med dagens press om å være tilnærmet perfekt rett etter fødsel er det fler og fler som opplever at de ikke får denne lykkefølelsen når de har fått barn. Og jeg med mange andre er ganske sikker på at sosiale medier er med på å skape et slik press på mødre i dag. 

Historien er anonymisert 🙂 

Vi bør og MÅ være mer åpne om dette, slik at ikke noen skal gå å skamme seg for at de ikke kjenner den gode følelsen, og at de ikke er redd for å snakke med venninnen, mannen, mammaen, svigermor, jordmor, lege eller barnepleier om at de har det vanskelig og at de ønsker å få hjelp til å komme seg ut av det før de blir for tynget av det. 

 I lys av innlegget mitt om fødselsdepresjoner har jeg fått et gjeste innlegg ang akkurat dette. Jeg synes det er utrolig tøft gjort å stille opp med dette og det er viktig at det kommer ut til verden. Dette er et viktig tema..

 

 Jeg heter Mari, og er en mor til tre flotte jenter, Mina på 13, Sofie på to og et halv, og  lille Kari som er åtte mnd.

 For meg har det å få barn, kanskje ikke blitt helt sånn jeg tenkte det skulle bli. Allerede med førstemann, oppdaget jeg at livet ikke alltid blir sånn man har tenkt. Jeg levde sammen med en mann som skulle vise seg å være psykisk syk. Uten å gå i detaljer i forhold til dette, ble iallefall resultatet at jeg mistet melken etter to uker, og var helt på felgen. For 13 år siden, var det å ikke kunne amme langt verre enn det er idag, jeg hadde en eldre helsesøster den gangen, som var helt fra seg for at man ikke kunne amme…kunne? Ikke ville amme var det visst.

 Men, tross en oppvekst med erstatning på flaske, har dattern min vokst opp til å bli en sunn, frisk og fantastisk flott jente! Hun er faktisk langt friskere enn veldig mange av hennes venner, til tross for at moren gjorde alt feil!

 Så etter mange år, ble jeg gravid igjen. Denne gangen en flott, frisk, arbeidsom mann. Selv er jeg ikke fullt så frisk, så svangerskapet ble en stor utfordring. I tillegg fødte jeg min første datter, i det som kalles styrt-fødsel, dvs. veldig, veldig fort. Noen som, forsåvidt er positvit, siden man slipper ligge med smerter i mange timer, men for kroppen er det rene drapsforsøket…og smertestilende er ikke mulig å få, det rekker man bare ikke. På bakgrunn av dette minnet, gruet jeg meg veldig til fødsel nr to, men det var liksom ikke stort å gjøre med, barnet må ut det, enten man vil eller ikke. Og ut kom hun, i et forrykende tempo, enda raskere en sist, og enda mer dramatisk for kroppen. Men jøss da, jeg overlevde det, og familie idyllen var optimal.

 Det skulle i midlertid ikke vare lenge, uken etter at vesla kom til verden (i november), mistet jeg pappa`n min! Det menneske som betydde aller mest for meg, jeg var en ordentlig pappa-jente! Han  våknet om morgenen, var på vei til å stå opp, får plustelige smerter så han må legge seg nedpå litt igjen, og i løpet av en liten halvtime er han død! Største-jenta vår som var også bestefar-jente, sov hos de den natten (de bor i sokkelleilighet i huset vårt), og var der da han døde, han rakk akkurat plastre fingeren hennes, før han forlot oss….for alltid! Vi er nærmest i sjokk enda!

 Jaja, så satt jeg der igjen da, men en sørgende mor, er datter som ikke klarte sørge eller sette ord på hva hun følte, en baby på en uke, og ikke noe melk. Jeg klarte det ikke denne gangen heller.

 Når jeg sitter her nå, er det faktisk sånn at jeg neste ikke husker noe fra Annies første leveår. Ikke hennes føste jul, ikke hennes første ord, ikke hennes første skritt…ingenting! Jeg levde i et slags vakum på en måte, jeg gjorde det jeg måtte, instinktene sørget for det. Nå har jeg vært flink til å ta bilder, og notere hendelser, så jeg har iallefall det å se tilbake på. 

 Bare et drøy år etter dette, ble jeg gravid igjen. Denne gangen var det planlagt, vi ønsket at Sofie skulle få et søsken som var litt nærmere i alder enn Mina, som er nesten 11 år eldre. Dette svangerskapet var også tøft. Jeg ble operert i ryggen 4 mnd før jeg ble gravid, og kroppen var nok ikke helt klar for svangerskap enda, så det var mye smerter. I tillegg slet jeg med kramper i bena, og var oppe å gikk flere ganger hver natt. Den siste hele natte jeg sov, var tidlig i mai…babyen skulle komme i oktober.

 Men, det verste denne gangen, var fødselsangst. Jeg hadde siste fødsel veldig friskt i minne!

 Jeg søkte om keisersnitt, på bakgrunn av ryggoperasjonen og angsten, men fikk avslag. Det eneste sykehuset kunne tilby, var å sette igang fødselen i god tid før termin, sånn at jeg var på sykehuset hele tiden, ble fulgt tett opp, og gitt smertelindring. De skulle sette epiduralen klar i god tid før det startet, sånn at den bare var å kjøre igang når riene begynte.

 Siste halvdel av svangerskapet var preget av angsten, etter at sykehuset avslo søknaden om keisersnitt, ble det verre og verre. Den siste uken, sov jeg ikke i det hele tatt! Allerede før mistejenta kom til verden, var jeg utslitt! 

 I uke 38 ble jeg innlagt på sykehuset, nå var dagen kommet. Jeg kjente angsten, nærmest på utsiden av kroppen. Vi kom dit kl 08, og ble vist inn på en ventestue. Det var usedvanlig stor trafikk på føden, så vi beskjed om at vi bare måtte vente. De skulle sette igang en modningskur, først en pille, så vente seks timer, så en pille til, vente seks nye timer. Det sto i journalen min at jeg var der for å sette igang fødsel og at epidural skulle settes på plass i god tid,  pga fødselsangst. Og de overlot fullstendig til oss selv! Angsten økte, i takt med modningspillene. Når jeg ble undersøkt for pille nr to, sa pleieren følgende: «Det er ikke sikkert du får epidural da, det spørs om de på anestesi har tid det» Så gikk damen, og vi verken hørte eller så noen på flere timer…Tårenen bare rant….

 Etter vaktskifte kl 22, kom verdens flotteste jordmor på jobb. Hun forsto hvordan jeg hadde, tårene trillet igjen, denne gang mer av glede enn redsel. Fødselen begynte å nærme seg, anestesi kom og satt epiduralen i mellom riene, de var ferdige 00.15, 00.35 var alt over, lille Maud var født! Og hun var liten, bare 2640 gram, men frisk…jeg hadde klart det!

 Kari bar preg av å være for tidlig født, med talg over hele kroppen. Det første døgnet bare sov hun, ville ikke spise, bare ligge intill mamma`n sin, hun var så kald. Jeg var så utrolig glad for at alt hadde gått så fint….men bare et par dager.

 Når vi kom hjem fra sykehuset, skulle lykken være komplett, men den var ikke det. Det lå hele tiden noe å murret i bakhodet…hvem kom til å dø denne gangen tro? Mamma kanskje? Det var sånn at jeg nesten ikke våget meg ned til henne, eller ringe henne…jeg var helt overbevist om at jeg kom til å miste noen denne gangen også…Kari fikk gulsot, og måtte følges nøye opp, pass på at hun ikke blir gulere, eller virker sløv og trett sa de…Gjett om jeg fulgte med! Hele tiden, studerte i alle typer lys, til alle døgnes tider, Tok bilder flere ganger om dagen for å se forskjell, er hun litt gul i øynene tro?! Hun sov mye den første tiden, men spiste godt. Men, de sa på sykehuset noe om å være trett…kanskje hun sover unormalt mye? Åja…det er nok Kari jeg skal miste denne gangen, husker jeg at jeg tenkte.

 Og, siden hun var så liten, var hun utrolig stygg! Og føttene hennes var helt enorme, anklene tynne som pipestilker….hun lignet på ET!

 Men, snuppa kom seg hun, og på 6 mnd kontrollen var hun større og vakrere enn de fleste;))

 Kari var det som kalles et «skumrings-barn», hun var rett og slett våken om kvelden og natten. De fire første mnd, tok hun kvelden mellom to og tre på natten, ikke fordi hun hadde noen plager av noe slag, hun var bare rett og slett ikke trett! Men, siden dagen min begynner kl 06.00 for å sende resten av familien på skole, jobb og barnehage, ble det litt snaut med med bare 3-4 timers søvn for meg.

 Jeg var, naturlig nok, kjempesliten. Jeg hadde en lunte så kort, at jeg til og med reagerte på at Kari gråt hvis ikke maten kom fort nok! Hvis huset var rotete, og leg skulle rydde, kunne jeg plutselig bli rasende sint, og kaste ting i gulvet eller veggen, for så å begynne å gråte. Humøret mitt var forferdlig, jeg var sur og grinete hele tiden! Jeg var egentlig helt umulig å være i hus med. Det var Mina det gikk mest utover, hun er en typisk tenåring, fryktelig rotete. Det er lett å behandle den eldste  som en voksen, når det blir en så stor alders forskjell mellom barna. Jeg tar meg ofte i det, stiller nok for store krav, og forventer ting, som ikke kan forventes…hun er fortsatt et barn, selv om hun er 13 år eldre enn minstemann. Hun har mått tåle mye! 

 Når Kari var tre mnd, byttet mannen min, Jan, jobb. Han gikk fra en verksted-jobb til en selger-jobb. Fra fast arbeidstid, til reisevirksomhet og selvstendige dager. Dette gikk fryktelig dårlig! Jeg oppdaget da at jeg ikke håndterte uforutsigbarhet. Jeg fikset ikke å ikke vite nøyaktig når han kom hjem om ettermiddagen, om han rakk å hente i barnehagen, eller om han hadde overnattingsreise og ble borte en dag eller to. Det var faktisk så ille, at jeg ikke håndterte bittesmå forandringer. Hvis jeg f.eks hadde avtale å kjøre mamma i butikken kl fire, og hun spurte om vi kunne drøye det til fem, ble jeg helt hysterisk! Jeg klarte rett og slett ikke å ta ting på sparket, eller gjøre endringer på planene mine. Nå orket jeg heller ikke legge planer, fikk migrene bare jeg skrev avtalenen mine i boken. Alt måtte noteres, for hukommelsen var helt borte. Jeg måtte til og med notere meg når Kari hadde fått mat…Dette med å håndtere rutineendringer og ta utfordringer på strak arm, har alltid vært en av mine sterke sider, men nå ville selv en liten bagatell ødelegge dagen min!

 Så plutselig skjedde det utrolige. Jan hadde vært på reise, og jeg fikk en følelse av at han hadde vært utro. Jeg, som aldri i hele mitt liv, har vært sjalu eller mistenksom overfor Jan. Men, denne gangen skjedde det altså. Jeg brukte alle krefter jeg hadde på å tolke tekstmeldinger, manglende tekstmeldiger, stemmeleie i telefonsamtaler, prøvde å lytte om jeg kunne høre noen i bakgrunn når jeg snakket med Jan, alt mulig prøvde jeg for å finne ut av ting. Det som virkelig var ille, er at jeg klarte å tolke ting på en måte som bekreftet mine mistanker, i stedet for å avkrefte. Et eksempel på det er Valentineday, jeg fikk ingenting den dagen, noe som selvsagt passet veldig godt som en bekreftelse på utroskap…jeg glemte bare at jeg aldri, noen gang, har fått noe den dagen. Men, dersom han hadde gitt meg noe, vill jeg mene at det skyltes dårlig samvittinghet , og dermed også bekreftet det jeg trodde. Uansett hva mannen sa eller gjorde, brukte jeg det negativt! En dag, etter flere runder sprøsmål og svar jeg uansett ikke trodde på, sier Jan: «Jøss, har det tippa helt for deg eller??»

 

 Ja, det hadde faktisk det!! Jeg satt meg ned, og begynte å gå igjennom livet mitt, og oppdaget alle de tingene som ikke var som det skulle. Hver eneste dag var preget av sorg, sinne og redsel, aldri latter og smil. Jeg hadde helt sluttet å ha noen form for sosialt liv, orket ikke gå på butikken en gang, tok ikke tlf hvis noen ringte, ville ikke ha besøk. Fant stadig nye unnskyldninger for ikke å dra noe sted, eller la noen komme innom. Det gikk kanskje 3-4 dager mellom hver gang jeg dusjet! Nattesøvn var håpløst, mat enda mer håpløst. Naturlig nok, mistet jeg melken etter 3 mnd, noe som igrunnen ikke er så rart, forholdene tatt i betraktning.

 Jeg var rett og slett helt tom!! Eller smekkfull av negativitet stemmer nok bedre..

 Jeg har hatt en periode med depresjon tidligere, og etterhvert kjente jeg igjen en rekke symptomer. Hele veien skyldte jeg på at jeg var sliten, fordi jeg ikke fikk nok søvn, og hele tiden har smerter. Hodepine og muskel- og leddsmerter er hverdagen min.

 Til slutt, ble jeg så håpløs å ha i hus, at jeg hadde to valg (inni hodet mitt), enten måtte jeg flytte fra familien, eller så måtte jeg rett og slett bare gjøre slutt på hele livet. Jeg mente det siste var det beste alternativet, rett og slett av hensyn til de som betyr aller mest for meg, nemlig Jan og barna. Jeg mente at ingen var tjent med å ha en mamma og kjæreste som meg…jeg klarte jo ingen ting! Ikke var jeg noe til kjærste, ikke klarte jeg holde huset i orden, det eneste jeg klarte var å skape en forferdelig stemning hjemme, alle ble preget av meg og mitt forferdelig humør. 

 Etterhvert kom jeg på at det fantes noe som het: Fødselsdepresjon. Satt meg ned og surfet litt om emnet, og joda….det var liten tvil om hva som hadde rammet meg!

 Dagen etter bestilte jeg time hos legen. Han var heller ikke i tvil, alle de tingene jeg fortalte stemte helt. Siden jeg likevel hadde sluttet å amme, fikk jeg medisiner både for depresjonen og for søvn. Henvisning til psykolog og anbefaling om samtale hos familievernskontoret sammen med Jan.

 Det viktigste som skjedde etter den legetimen, var imidlertid hjemme. Jeg satt meg ned, sammen med Mina og Jan, og forklarte at jeg har en «sykdom», som heter fødselsdepresjon. Jeg forklarte at dette var årsaken til de voldsomme personlighetsforandringene mine, og at jeg nå hadde fått medisiner og behandlig, og at jeg kommer til å bli meg selv igjen, etterhvert. Dette er en prosess om kan ta lang tid, og i mellomtiden må de bære over med meg. Samtidig med at de forsøker å være tålmodige med meg, må jeg jobbe knallhardt med meg selv hver eneste dag, for ikke å la de vonde tingene styre hvordan jeg er. Jeg må faktisk bruke masse krefter på å sette pris på at jeg har friske barn og en fantastisk flott kjæreste!

 Nå er det 3 mnd eller noe, siden jeg begynte med medisinene. De virker de, men det er fortsatt mange tunge stunder. Jeg har begynt hos psykolog, noe som er en voldsom påkjenning….det er noe med å innse, og kjenne, på det som er vondt. Selv om man tror man kan tvinge unna vonde minner, vil de ligge bak i hodet og ulme, før eller siden vil det få flamme opp igjen…

 Sannsynligvis er det dødsfallet til pappa som er hovedproblemet, jeg fikk ikke sørget over hans bortgang, det var rett og slett ikke tid til meg på den tiden. Det er viktig å ikke glemme selv oppi alt det nye med barn og familie…jeg fortalte legen at jeg alltid har dårlig samvittighet overfor familien for alt jeg ikke får gjort, hvorpå han svarer: «den eneste du bør ha dårlig samvittighet ovenfor, Mari, er deg selv….»

Har du erfaring med fødseldepresjoner? Tror du at sosiale medier er med på å skape et press på dagens foreldre? 

(Lest 36 ganger, 1 Lest i dag)

Fru Jacobsen

30 år, gift og mamma til fire barn. Er utdannet barne-og ungdomsarbeider, men vært hjemmemamma siden jeg var halvveis på vei med storebror. Og grunnet en yrkesskade i nakke og rygg så er det et valg som har passet oss. Jeg skriver om det som interesserer meg, og som flyr rundt i toppen akkurat nå :)

Legg inn en kommentar