Mobbing: Fra mobbeoffer til kone og firebarnsmor

Jeg har alltid vært noe for meg selv. Jeg har aldri fulgt strømmen. Jeg har aldri hatt klesstilen som «alle andre» hadde. Som liten hadde jeg masse som ikke alle andre hadde da jeg fikk mye fra Spania, som lå laaangt foran i motebildet. Jeg elsket å kle meg med litt høye heler, dressjakker, dressbukser og litt mer voksen stil enn alderen tilsa jeg skulle ha.

Og jeg kan huske at jeg allerede fra barnehagealder ble mobbet. Andre barn stengte meg ute. De var slemme mot meg og de kastet tingene mine. Jeg hadde nydelige rosemalte tresko når jeg var liten. De kastet noen langt inn i skogen der vi bodde. Jeg fant aldri begge igjen.

Jeg fikk lekemøbler som pappaen til mammas daværende kjæreste skjærte ut til meg av tre. Men initialene mine i ryggen på stolene. Og nydelige kopper i samme utførelse. Disse ble også kastet inn i skogen, og aldri funnet igjen.

Når jeg begynte på skolen ble brillene mine hoppet på, sekken stadig gjemt og ei ny i klassen klarte å snu alle barndomsvennene mine mot meg. Dette resulterte i en heftig slåsskamp der hun rev i stykker klærne mine.

Det ble til slutt så ille at jeg nektet å dra på skolen, jeg gråt og ba om å få bli med hjem når mamma skulle levere noe på skolen. Og det hele endte med at jeg flyttet til et nytt sted med en ny skole. Med et stort håp om at ting ble bedre. Men jeg kan love dere at å bytte skole når man er 11 år, fra bygd til by er ikke lett. Jeg slet med å finne min plass, og mobbingen fortsatte i full styrke. Også fysisk. Jeg ble sparket flere ganger. Og de stygge ordene haglet om hvor stygg jeg var.

En av tingene som gikk igjen var at jeg var like stygg som dodraugen. Når jeg møtte enkelte medelever på fritiden hostet de ordet når de gikk forbi. På skolen gjemte jeg meg i gangene, satte meg et sted alene eller gikk sammen med en lærer i friminuttene. Jeg håpte lenge at ting skulle bli bedre på ungdomsskolen, at det var en ny start.

Men så feil kunne man ta. Det fortsatte med utestenging, drittslenging og sårende kommentarer. Og når man har en problemhud ble fort det nye kallenavnet: pizzatryne og pizzatrine!

Det ble så ille at jeg gikk med store skjerf for å slippe å se meg selv i speilet. Jeg dekket meg til så godt jeg kunne, og skjelte ut min mor for at hun hadde laget meg så stygg. For jeg trodde på hvert ord de sa, og jeg følte meg stygg og uverdig. Jeg fordypet meg i lekser og var over middels pliktoppfyllende når det kom til innleveringer og skolearbeid. Noe som resulterte i at jeg ble valgt ut av læreren vår til å være «stedfortreder» om hun måtte ut. Vel, det var lite populært, og mobbingen ble ikke akkurat bedre. Og jeg fikk også stempel som lærerens favoritt, englebarn og flink pike.

mobbing

Jeg innså kjapt at ungdomsskolen kom til å bli tre tøffe år til. Og jo større man blir jo mer teknologi bruker man. Og jeg er veldig glad for at vi kun hadde mobiler som sendte tekstmeldinger og ringte på den tiden.

Jeg fikk smser der de jeg trodde var mine nærmeste venner sendte meg melding og sa de ikke ville være venn med meg mer. Jeg fikk meldinger om hvor dum og stygg jeg var, og anonyme oppringinger med bare lyd, latter og håning. Jeg ble ikke invitert med på ting og ble aldri en av de populære. Og følte alltid at jeg trengte meg på. At jeg var femte hjulet på vognen. Selv når jeg var rundt de som var mine venner, så følte jeg at jeg ikke helt hørte til.

Så når jeg endelig var ferdig med ungsomsskolen, så tenkte jeg at videregående ble SÅ mye bedre. At her var vi del såpass voksne at vi sluttet med mobbing, håning og å være stygge mot hverandre? Men nei!

Jeg ble fortsatt kalt stygg. Jeg følte meg stygg og aldri bra nok. Noe som resulterte i at jeg begynte å tulle med maten. Jeg kunne gå en hel dag på 1 brødskive. og jeg kan huske at de hjemme begynte å spørre meg ut om spiseforstyrrelser. Det ble spredd stygge rykter om meg av ulik karakter, fra folk som aldri hadde kjent meg. Og som knapt nok visste hvem jeg var. Det første året var det værste, og jeg ville bare vekk.

Sommeren før andre året møtte jeg han jeg i dag er gift med. Vi møttes noen ganger, men det ble ikke noe mer med en gang. Denne høsten flyttet vi igjen, men innen samme by. Og tilfeldighetene skulle ha det til at det bare var tre gater bortenfor han.

Jeg husker det var en ganske varm dag og jeg hadde hentet søsteren min i bhg på veien hjem fra skolen, jeg var svett etter å ha dyttet vognen i 1,5 km oppoverbakke. Og der stod han å plystret på meg. Da skulle jeg ønske det var et synkehull under meg. Og etter det gikk vi stadig turer, møttes i byen og ble til slutt et par.

Pga min dårlige selvfølelse og det at jeg følte at jeg ikke fortjente å ha det bra gjorde at jeg kjørte oss i grøften mange ganger. Men han stod ved min side, bygget meg opp og var der for meg hele tiden.

Hva gjorde skolen med mobbingen?

De gjorde ingenting! Det var ingen som grep inn, det var ingen mobbeplan slik det er i dag. Det var ingen møter med foreldre. Det var ingen som fulgte opp. Jeg måtte kjempe mine kamper selv. Jeg måtte stå opp for meg selv hele tiden. Jeg er glad for at de venninnene jeg hadde på den tiden også stod opp for meg. Og mange av dem hadde det ikke så lett selv, så vi var der for hverandre og hjalp hverandre.

Men jeg skulle ønske skolene hadde gjort mer. At ledelsen tok tak for at vi som ble mobbet skulle få en bedre hverdag. At vi skulle slippe mobbing, og å ha vondt i magen 24/7.

Hvordan reiser man seg etter en barndom med mobbing?

Gjør man egentlig noen gang det? Ikke helt. Å ha opplevd mobbing så lenge gjør noe med en person. Man har alltid store arr, og man blir nok mer skeptisk og innesluttet. Man går å har en liten følelse i bakhodet som hele tiden sier at du ikke er god nok.

For min del har mannen min vært min klippe hele veien etter vi traff hverandre i 2003. Vi har nå vært sammen i snart 14 år. Det er nesten halve livet vårt. Han har bygget meg opp. Han har hjulpet meg med å innse at jeg fortjener å ha det bra. Og han elsker meg betingelsesløst. Han har hjulpet meg opp fra kvikksanden som nesten svelget meg hel. Og selv om jeg sliter med selvfølelsen den dag i dag, så fortsetter han å fortelle meg at jeg er fantastisk.

Og når barna våre kommer med store klemmer å sier jeg er verdens beste, ja da kjenner man at man har gjort noe riktig.

Gjør det vondt?

Å bli mobbet gjør så vondt at du til slutt blir litt nummen. Og du føler til slutt at det skal være sånn. Etter at jeg fikk barn selv er jeg super redd for at de skal oppleve det samme. Så jeg følger med og tar tak med en gang. Slik at de kan ha en lykkelig og god skolehverdag uten slike nedbrytende og ødeleggende faktorer. Og jeg er så glad for at skolen de går på jobber veldig med dette med mobbing og tar det veldig på alvor.

Tusen takk!

Men jeg har en lærer som så meg, som tok meg inn i varmen og som så at jeg slet. Hun var der for meg, og prøvde å gjøre så godt hun kunne for at jeg skulle ha det bra. Både med tanke på mobbingen og på det private. Hun var der for meg fra jeg begynte på den nye skolen og helt til videregående. Og hadde det ikke vært for henne, og alle kaffeavtalene, gode klemmene og varme ord. Og følelsen av at jeg var verdifull så hadde jeg ikke kommet meg igjennom skoleårene så sterkt som jeg  gjorde.

Har du opplevd mobbing? Hvordan har du det i dag?

(Lest 218 ganger, 1 Lest i dag)

Fru Jacobsen

30 år, gift og mamma til fire barn. Er utdannet barne-og ungdomsarbeider, men vært hjemmemamma siden jeg var halvveis på vei med storebror. Og grunnet en yrkesskade i nakke og rygg så er det et valg som har passet oss. Jeg skriver om det som interesserer meg, og som flyr rundt i toppen akkurat nå :)

13 Comments:

  1. Pingback: Mobbing: Fra mobbeoffer til kone og firebarnsmor | Blopp.no

  2. Jeg er nok en del år eldre enn deg, men arrene fra mobbingen på skolen sitter fremdeles dypt inne i meg.
    Da jeg gikk på barneskolen ble jeg rett og slett plaget hver eneste dag på vei hjem. Dyttet, slått og hånet av mine medelever. I skoletiden gikk jeg stort sett alene, ingen gadd å være sammen med meg. Jeg var et utrygt barn i utgangspunktet og mobbingen på skolen bare forsterket dette. Det var ikke noe fokus på mobbing den gang og ingen voksne på skolen så hva som foregikk, det eneste som ble slått ned på var skikkelige slåsskamper.

    Dette har jo satt sine spor og vil nok alltid ligge et sted i underbevisstheten.

    • Huff, vondt å høre at du har hatt det sånn. Jeg hadde det heller ikke lett hjemme og derfor ble det ekstra tøft med mobbingen på toppen av det hele ❤ Sender deg en god klem ❤

  3. Jeg tror generelt skolesystemet er flinkere til å ta tak i mobbing nå, enn de var da vi gikk på skolen. Jeg har selv en lang, tung og vond historie bak meg som fører med seg en masse problemer også i voksen alder. Samtidig har jeg blitt veldig sterk og bestemt. Så jeg har fått med meg positive ting også..

  4. Så tøft av deg å skrive om dette, Trine Lise! Fy søren!! All respekt og ære til deg! Stor klem til deg ?

  5. Jeg leste innlegget da du la det ut og jeg har lest det igjen i dag. Jeg synes mobbing er så stygt og så vanskelig. Fordi konsekvensene blir så store og det sitter i resten av året. Og så har jeg grått store tårer for noen som har blitt utsatt for andres hån, spark og slag.

    På den annen side:
    Jeg jobber jo i en skole, hvor jeg møter noen som nettopp er råket av de andres ødeleggende utspill. Vi har en politikk på å legge det på bordet, snakke med alle involverte og gjør det vi kan for å hemme mobbing. Jeg burde nok skrevet stoppet her, men det som gjør mobbing så vanskelig er at den som blir mobbet noen ganger ikke sier i fra om det, at det ofte foregår uten at noen ser det ( og psykisk mobbing kan jo foregå der det ser ut som man har det hyggelig) og at det dessverre kan se ut som erting av andre er måten noen forsøker å hevde seg selv på. Derfor er det så bra at du gjør som du gjør, tar sats og skriver om din opplevelse, får oss andre til å stoppe opp og kanskje det får oss til å sette temaet på samtalen rundt middagsbordet? For dessverre så tror jeg at det er der det starter, hos de familiene som synes det er helt innafor å snakke dritt om andre, i sin egen fullkommenhet, eller mangel på sådan:

    Takk for at du deler 🙂 Heier på deg 🙂

  6. Synes du var flott da og du er flott nå.

    Det er absolutt ingen grunn til å gå med senket hode.

    Jeg har et barn som har blitt mobbet altfor lenge, jeg ser hva det gjør med mennesker og jeg blir så frustrert. Jeg ser at mange klarer seg fint, og det håper jeg du gjør også.

    Klem

    • Vondt å høre at frøkna di har/blir mobbet. Men med den fantastiske mammaen så tenker jeg hun kommer seg igjennom. Jeg hadde det ikke lett hjemme heller, så var liksom ingen steder som var «happy places».

  7. Sterk historie – takk for at du deler! <3

Legg inn en kommentar