Betraktninger om å bli firebarnsmor

firebarnsmor

Nå er det ikke så alt for lenge til vi får hilse på lille i magen, og selv om jeg har en del uker igjen så har jeg begynt å lengte intenst etter den lille kroppen. Jeg lurer på øyenfarge, lynne, om det blir en sovebaby som storebror eller en våkenbaby som jentene. Også har jeg lyst til å snuse babylukten, det er noe helt spesielt med den, men jeg tenker også på hvordan hverdagen blir med fire små.

Nå er riktig nok ikke storebror i huset så liten lenger, og han er absolutt en god hjelper i hverdagen. Storesøster på 5 år begynner å bli stor hun også, og hun vil gjerne være like selvstendig som han på snart 7. Hun elsker å hjelpe til med hussyssler som rydde i stuen (ikke eget rom, merkelig det der), lage middag, og slike ting, så at de to store tar dette med knusende ro og tilpasser seg fort er jeg ikke i tvil om, de har allerede gjort det en gang.

Men så har vi minstefrøkna som er en skikkelig mammadalt, mamma skal gjerne gjøre ALT, hun elsker å ligge inntil meg på morgenen å sove eller bare slappe av. Og hun er mammas lille «baby» enda. Men jeg merker jo at hun klarer seg mer og mer selv, men liker best at jeg er i umiddelbar nærhet.

2015-08-19 07.54.30-1

Jeg tar meg stadig i å se på ungene og det slår meg hvor vakre de er. Og hvor heldige vi er som snart har hele fire stykker, jeg skal bli firebarnsmor. Vi har fått FIRE barn på syv år.  For det er absolutt ingen selvfølge at man kan få barn. Og når de sover stråler de uskyldighet lang vei, selv om det ikke alltid er sannheten 😉 For selv om de er gode og snille barn, kan de fint krangle så busta fyker alle tre, de kan bli sinte, kaste leker veggimellom og de kan nekte å hjelpe til med alt det de pleier å elske å hjelpe til med.

Med minstefrøkna var jeg nok innom en liten fødsels depresjon fordi jeg ville så mye mer enn det jeg klarte der og da. Mens jeg gikk gravid hadde jeg en plan om hvordan jeg ville at ting skulle være, men så ble det ikke sånn. De første tre mnd ammet jeg hver time, og følte at jeg ikke fikk til noe i mellom, jeg følte at jeg aldri kom inn i noen rutiner, og jeg sov maks 2-4 timer pr natt. Jeg var virkelig HØY på livet, eller hva man skal kalle det. Jeg fikk ikke til å sove når hun sov fordi kroppen jobbet på spreng hele tiden, jeg tror jeg hadde den samme uroen i kroppen som ADHD pasienter opplever eller at jeg hadde drukket 300 kopper kaffe.

Når hun endelig begynt å spise hver 3-4 time, og jeg kunne roe ned litt mer var kroppen så utkjørt at selv om jeg var våken så var kroppen i et modus der jeg ikke kom igang med noe og ble mer eller mindre apatisk. Og jeg er evig takknemlig for at mannen tok de store så mye som han gjorde. Han tok de med seg over alt, stod opp med de om natten og på morgenen slik at jeg og babyen kunne sove når vi endelig sov. Hadde det ikke vært for han så tør jeg ikke å tenke på hvor dypt inne i depresjonen jeg hadde vært, men han så meg og mine behov før jeg gjorde det selv, og holdt meg dermed oppe.

2015-07-04 10.39.34

Jeg har allerede hatt noen tanker om at når babyen kommer vil jeg at ting skal være sånn og slik, men jeg prøver å legge det bort for jeg vet fra forrige gang at jeg har en tendens til å sette meg urealistiske krav. Og jeg som firebarnsmor burde vite at med en baby har man ingen garantier, den ene dagen er de sovedyr, mens en annen er de slips som skal henge på puppen hele døgnet.

Så denne gangen er min eneste plan (jeg prøver iallefall) å se an babyens behov fra dag til dag, lytte til mine egne behov for hvile og søvn fra dag til dag og ta ting litt som de kommer. Og la babyen «styre» rytmen, så bygger vi hverdagen litt rundt det 🙂

Så jeg tror at det å gå fra 3 til 4 blir mindre overgang enn å gå fra 2-3 for nå har jeg erfaring om at det å legge planer FØR babyen er her ikke er så veldig lurt 😉

(Lest 317 ganger, 1 Lest i dag)

Fru Jacobsen

30 år, gift og mamma til fire barn. Er utdannet barne-og ungdomsarbeider, men vært hjemmemamma siden jeg var halvveis på vei med storebror. Og grunnet en yrkesskade i nakke og rygg så er det et valg som har passet oss. Jeg skriver om det som interesserer meg, og som flyr rundt i toppen akkurat nå :)

8 Comments:

  1. tror du klarer det fint 🙂 Lurt å ikke legge planene før babyen kommer ja…
    Men jeg og er spent på hvordan hverdagen blir….Gleder meg 😉

  2. Jeg syns du er råtøff! Jeg hadde seriøst krepert. Alt må være på stell i mitt hodet for ellers tipper det og jeg blir sur og grinete. Har vært heldig og har hatt to babyer med sovehjerte i hvert fall. Blir spennende å følge med på hverdagen din med 4 små?

  3. Hva tenker du om at du har diverse plager, sosial angst osv i kombo med hele 4 barn somskal få dekket sine individuelle behov?

    • Min sosiale angst har jeg valgt å begynne behandling mot, for å unngå å «smitte» ungene. Og for at de skal kunne være med på det som de ønsker å være med på 🙂 Mine plager med fire barn burde gå fint, og er grunnen til at jeg er hjemmeværende 🙂 Har jeg en dag med dårlig form og jeg vet vi skal på noe kan jeg ta det rolig, og gjøre hverdagen enklere den dagen for å orke å være med på det som skjer med ungene. Også er vi to voksne, så om jeg har så vondt at jeg er sengeliggende en dag så er mannen på pletten, og de har besteforeldre som elsker dem over alt på jord som gjerne er med på skoleavslutninger ol om formen min er laber eller i tillegg til meg og mannen:) Så jeg ser ikke det som noe problem 🙂

      Jeg skal også til mer utredning for mine plager for å se om det er noe som kan lindre og forebygge så mye smerter som mulig. Er ikke sikkert det finnes noe, men veiledning og kunnskap er alltid bra å ha med seg 🙂

  4. Jeg ønsker deg lykke til, jeg har lest et mantra i dag hos Lammelåret om noens venninne som sier:

    JEG MÅ INGENTING

    Tenk på den og smil!

Legg inn en kommentar