22. Juli for 5 år siden hadde jeg 2 små barn på 2,5 år og på 9 mnd. Vi satt å snakket med Svigermor som var på besøk, og bomben hadde akkurat gått av i Oslo.
TV’n gikk over på nyhetskanalen, og vi fulgte med på hva som hadde skjedd direkte. Jeg kjente en ekstrem trang til å holde rundt mann og barn. Et behov for å ha dem i umiddelbar nærhet. Jeg kjente en enorm sorg og redsel ri igjennom kroppen. Men det var ikke før jeg så noen statuser på facebook litt senere, de enorme reaksjonene kom.
Statuser om at de skyter på Utøya, om ungdommer som hadde lagt på svøm, og om døde mennesker som lå langs vannkanten etter å ha prøvd å rømme fra skuddregnet.
Det var et virrvarr av følelser, jeg gråt, jeg var redd og jeg følte meg hjelpeløs. Og min første klare tanke var at jeg skulle så ønske at jeg kunne vært der å hjulpet til nå de kom i land. Trøste, ta vare på og bare være der for dem. Og gjøre noe godt for andre mennesker som har det vondt.
På en annen side kunne jeg ikke klart å reise fra mannen og de to små. Jeg gikk i evigheter og kjente på at jeg måtte ha dem nær meg. Jeg måtte kunne fysisk ta på de og se dem for å vite at de var i trygghet.
Tre dager senere dro jeg og mannen til Oslo for å se en pressevisning på en ny film, men først gikk vi til Regjeringskvartalet for å se ødeleggelsene. Så til Domkirkeplassen for å se kjærligheten som vokste frem. Og jeg kjente på hele følelsesspekteret den dagen.
I hele Oslo var det hauger av roser og blomster. Og det var så vakkert å se hvordan vi stod sammen!
22. Juli, 5 år etter.
I dag er det altså gått 5 år. Jeg har fått to barn til. Og hver dag på denne datoen våkner jeg med en spesiell klump i magen. Jeg MÅ høre Sidsel Kyrkjebø synge til ungdommen og jeg MÅ høre Maria Mena sin versjon av Mitt lille land.
Jeg får en like stor trang til å ha mannen og barna i nærheten, og jeg kjenner at tårene står lett i øynene, klumpen i magen kjennes som en stein og jeg får en spesiell følelse i hele kroppen.
Jeg mistet ingen av mine nære 22. Juli, men det gikk dypt inn på meg allikevel. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er for de som mistet sine nære og kjære der, som stod i uvissheten og som til slutt fikk den vonde beskjeden, og som følte at fundamentet ble revet bort under dem.
På denne dagen får jeg med meg det meste av dokumentarer om dagen, og jeg hører sangene. Jeg bearbeider enda det om skjedde. Og enda kan jeg ta meg selv i å tenke at jeg skulle ønske jeg var der for å hjelpe til.
Det er viktig for meg at vi aldri glemmer, at vi aldri slutter å tenke tilbake og at vi aldri lar hatet overvinne.
Reddselen sitter i kroppen
Følelsene mine kan jeg ikke helt sette ord på, men denne dagen, 22. Juli, gjør noe med meg hvert år. Og jeg føler det like sterkt hvert år.
Men siden dette skjedde har vi sett flere typer angrep, vi har sett flere tilfeller av terror. Vi har sett at terrorister gjør de grusomste ting, og det gjør meg redd. Og frykten sitter i kroppen, når kommer neste angrep på Norge? Frankrike har hatt 3 angrep på kort tid, så det kan absolutt skje i gjen.
Tårene triller lett når dette skjer, og jeg lurer så på hvorfor noen gjør slike ting? Hvorfor synes de det er greit? Hvorfor vil de andre mennesker så vondt?
Jeg kjenner at redselen sitter godt i kroppen, og jeg har helt ut av det blå blitt utrolig oppmerksom på små detaljer på oppførselen til mennesker, små detaljer på klærne eller tilbehøret til disse og jeg ser automatisk etter nødutganger. Jeg har blitt mer påpasselig med hvor og når vi drar steder. Og skyr store folkemengder om jeg ikke må være der.
Les også: Som en vond drøm
