Å leve i en thrillerfilm – Angsten slår til

Hva er en thrillerfilm for deg? Hvordan hadde det vært å konstant gått å sett en? Slitsomt, sant? Sånn har jeg det ofte, en thrillerfilm som viser at jeg ikke er bra nok!

For noe uker siden hadde jeg besøk av tre flotte damer, og blant dem var Anita som driver Oppsnakk. Hun er coach, og en utrolig blid og positiv person som også jentene mine fikk super kontakt med. Hun fikk tilogmed hade-klem av Kristine, og de gir hun ikke til hvem som helst.

Noe av det vi snakket om var hvordan våre egne følelser virker inn på tankegangen vår. Og kan gjøre at den minste lille ting kan virke utrolig skummel. Og man blir nesten bedøvet i hele kroppen når man lager en thrillerfilm av en situasjon som ikke egentlig er noe å være redd for.

Vel, de siste årene har jeg slitt enormt med angst. Ting i barndommen og alvorlig mobbing med vold første til at det knyttet seg helt i meg. Jeg fikk angst for det meste som å ta telefonen ( om det ikke var mannen eller svigermor), åpnet ikke døren om det ringte på om kvelden og jeg fikk sosialangst. Den sosiale angsten har vært verst for meg, det å treffe nye mennesker som for meg var helt naturlig før er blitt et mareritt.

Barnehagestart, og forholde seg til nye mennesker?

Når Kristian begynte i barnehagen visste jeg ikke hvordan jeg skulle klare å levere han der, fordi jeg “tenkte andres tanker”. Jeg har blitt mobbet så mye i mitt liv at jeg er sikker på at ALLE har et negativt syn på meg når de treffer meg. Jeg har fra 1.klasse på barneskolen til 1.klasse på videregående blitt fortalt hvor stygg og fæl jeg er. Vel, jeg kan si så mye som at til slutt tror man på det og man skyver alle unna seg.

Og der var tankene mine når jeg en tidlig Aprilmorgen skulle levere han til sin første dag i barnehagen. Jeg gikk med en vemmene følelse i magen og hodet og tankene stod ikke stille et sekund: de synes jeg er tykk, de lurer på hvorfor jeg ikke har fått av meg babykiloene, de synes jeg er dum som ikke jobber, de ler av meg bak ryggen min, de snakker om meg så fort jeg er gått ut av barnehagen. Jeg så de for meg som i en dårlig thriller fra 70-tallet,  grotesk og fæl.

Så kom Anita og sa til meg, du kan ikke låne “andres tanker”, for du VET ikke hva de tenker! Og det stemmer, jeg har jo ingen grunnlag for å si at de tenker sånn og sånn. Det er ingen som har sagt noe slikt til meg eller vist ved kroppsspråk som kan indikere at det er det de tenker. Men jeg tenker allikevel at de tenker slik. Men det føles slik allikevel fordi jeg overanalyserer blikk og kroppsholdning.

Bloggtreff? Er du gal? Det kan jeg IKKE dra på!

Så var det tid for bloggtreff på Torsdag og jeg skulle møte kjente bloggere, nye mennesker, og arbeidsgiveren min for første gang. Og jeg var rolig hele tiden på toget helt til vi kom til Lysaker, da begynte jeg smått å kjenne at jeg ble stresset. Når jeg nådde National teateret hadde jeg skyhøy puls og sendte snapchat til alle jeg hadde om hvordan jeg hadde det der og da. Og jeg fikk en video fra Veronika, Linn og Rebekka om at jeg ikke behøvde grue meg.

Men i det toget stoppet på Oslo S, var jeg rimelig kortpustet og hadde jeg ikke konsentrert meg sånn tror jeg at jeg hadde klappet i gulvet. For tenk om de synes jeg er fæl, stygg, de ikke liker meg? Hva om de synes jeg er dum, hva om jeg blir sittende alene uten å snakke med noen?! Hvordan i alle dager skulle jeg komme meg gjennom dette?!

Kan jeg klare dette? Eller besvimer jeg nå?

Men på vei opp rulletrappen på Oslo S skjer det noe. Jeg tenker på samtalen med Anita. Jeg tenker på hva hun sa om å ikke låne andres tanker. Og å ikke leve livet i en triller film. For du kan ikke gjøre noe med det! Det går som det går og det er alt jeg får gjort med det. Jeg merket at pusten blir roligere, jeg slappet av. Og de 500 meterne frem til hotellet i regneværet gjorde godt for kropp og sjel.

Men i det jeg hørte stemmen til Erica nede i lobbyen på hotellet, begynte pumpa å slå og kroppen var nok en gang på vei til å spille inn en ny thriller. Men så blir jeg møtt av verdens blideste svenske trio.I det de andre bloggerne ankommer er jeg så på plass i “rollen” min for kvelden at jeg ikke enser at jeg ikke har sett dem før. Jeg får tilogmed en klem av flere av dem. Og jeg har lest noen lovord om meg fra treffet som virkelig har satt igang tårekanalene. Er det virkelig slik folk ser på meg? Blir folk glade av å være rundt meg? Er det ikke vekta mi og mine babykilo som stod i fokus? Er det ikke dobbelthaken de henger seg opp i?

Bak dette smilet utspiller det seg egentlig en thrillerfilm. 

Det var en herlig følelse og jeg kunne endelig slappe av når jeg møtte nye mennesker. For jeg kan ikke vite hva andre tenker og det går som det går. Går det ikke bra, vel da får jeg reise meg opp børste av meg støvet og prøve på nytt ?Det var iallefall godt å føle seg vel i andres selskap og noen nye gode venner fikk jeg også den kvelden.

************************************************************************

En oppdatering: 

Det er fire år siden jeg skrev dette innlegget. Fire nye år i en Thriller film, for det jeg klarte denne dagen har jeg ikke klart siden. Jeg blir kvalm, svimmel og fysisk dårlig når jeg må møte nye mennesker. Jeg må psyke meg opp i god tid for å gjennomføre noe. Og i mange tilfeller avlyser jeg kort tid før fordi jeg ikke klarer/orker å gjennomføre.

Jeg kan presse meg gjennom noen timer, men da er jeg så sliten etterpå fordi jeg hele tiden er på alerten. Så jeg skulle gjerne sovet en time.  Jeg klarer ikke å slappe av i sosiale settinger. Og hver eneste dag spiller det en eller annen thrillerfilm inne i hodet mitt. Og det er slitsomt. Jeg kan godt være med på ting med ungene, men jeg ser helst at mannen er med meg så jeg har en trygghet der. En som vet hvordan jeg har det og som jeg vet ikke dømmer meg.

Så disse “spøkelsene” fra barndommen kan virkelig sette deg ut av spill når du blir eldre. Og jeg har lært av en psykolog at det er ganske vanlig. For man blir flink pike som barn og ungdom. Og INGEN skal ha noe å klage på. Også kommer knekken når man blir voksen og får ting litt på avstand. Så jeg håper virkelig at man får en slutt på mobbing bla for det krever mye jobb for å få det godt med seg selv igjen. For det å leve i en thrillerfilm er ganske ukult!

Har du noen “spøkelser” fra barndommen som ødelegger for deg? Lever du en thrillerfilm til tider?