Denne gruppen barn, er ikke de barna som prøver å skaffe seg oppmerksomhet gjennom sin atferd, men derimot er det de barna som ofte blir oversett og ”glemt”. De som gjør lite av seg. Disse barna gjør ikke noe aktivt ut av seg, og havner derfor ofte på sidelinjen. Boken til Gro Dahle – Snill fra 2002. Er en god litterær beskrivelse av hvordan sosial angst kan komme til syne hos et barn; at barnet rett og slett forsvinner..

Begrepene sosial angst og sjenanse er i stor grad overlappende begreper, og det er vanskelig å sette et skille der sjenanse slutter og sosial angst starter. Mye av det vi ser på som sjenanse, er så hemmende i hverdagen at det er en sosial angsttilstand. Begrepet sjenanse dekker i utgangspunktet en sunn følelsesmessig reaksjon, og er som oftest ikke noe å problematisere. Men når sjenansen er til en plage i hverdagen, kan den kalles sosial angst.

Min hensikt med dette innlegget er ikke som et argument for at flere barn skal få terapi innenfor det psykiatriske behandlingstilbudet som finnes, men at samfunnet skal rette oppmerksomheten mot denne gruppen barn. Jeg vil også vise til hvordan man ser disse barna og hva man kan gjøre. Selv om dette innlegget i hovedsak handler om barn, vil trolig mange voksne også kjenne seg igjen..

Angst er knyttet til overlevelse, og frykt har alltid beskyttet mennesker mot fare. Men når denne normale hverdagslige fryktresponsen ikke blir slått av, men er der konstant, beveger man seg over i en angsttilstand. De fleste har angst i en eller annen form, og det er mye man kan være redde for, men det er ikke dermed sagt at det gjør hverdagen vanskelig. Fysiske reaksjoner på angst kan være hjertebank, rødme, kvalme, svimmelhet og stamming. Barna blir ofte handlingslammete, ute av stand til å si eller gjøre noe; de stivner og blir sittende ubevegelig og vente til situasjonen endrer seg. For de utenfor ser det ofte ut til at barnet er upåvirket av situasjonen og ikke tar den innover seg. I virkeligheten om utløser dette svært ubehagelig for barnet. De vanligste måtene å reagere på, er å unngå det som utløser angsten. Barn reagerer også ofte med å gjemme seg bak foreldre, eller andre trygge voksne, stivne helt, bli stumme eller svert aggressive og utagerende.

Sosial angst og sjenanse kan man bli kvitt, men det kreves tid, innsats og ikke minst mot. Men man kan ikke forvente at barn skal klare å gå i gang med dette på egen hånd. Det er heller ikke nok med verbale oppmuntringer og press, det er ofte med på å forverre situasjonen og ubehaget barnet føler.

Barn må oppleve at de blir verdsatt for den de er, og at nære omsorgspersoner og andre de møter i sin hverdag er glade i dem, selv om de ikke innfrir alle krav de møter. Barn trenger en trygg base de kan bevege seg ut i fra, og søte tilbake til når de trenger støtte og trygghet. Barn skal ikke alltid behøve å måtte gjøre seg fortjent til ros eller belønninger, noen ganger trenger de å oppleve at de blir sett og likt alle måter, selv om de ikke har gjort noe konkret. Barn med sosial angst og sjenanse har ofte en innebygd frykt for andres meninger og antar at de vil være negative. Positiv feedback, og generelle positive tilbakemeldinger er derfor ekstra viktige. Jo mer positivt disse barna får, jo lettere kan de takle kritiske kommentarer eller sitt eget sosiale ubehag.

Det å bruke andre barn, til å vise at barnet er ønsket i lek, kan være et nyttig virkemiddel. Det å bli valgt av noen jevnaldrende, kanskje noen man ser opp til er noe av det beste som kan skje med et barn.

Barn med sterk sjenanse og sosial angst klarer ofte ikke ta i mot beskjeder og informasjon. Dette fordi angsten forhindrer et åpent blikk om omgivelsene. De kan trenge støtte til å fokusere på omgivelsene og de beskjedene som blir gitt. Det å rette oppmerksomheten på andre barns lek kan også bidra til at de ser på andre barn som rollemodeller. De mest sjenerte barna tørr ikke alltid rette oppmerksomheten mot andre barn, og trenger da ofte hjelp til dette. Observasjonslæring er veldig positivt, spesielt tidlig i prosessene.

For å rette et positivt søkelys mot det sjenerte barnet kan man la dette barnet dele ut goder som de andre barna også ønsker seg, da får dette barnet en positiv feedback på det den deler ut, og den jobben den gjør. Men vær bevisst på at ikke alle barn tørr å oppsøke andrebarn for å tilby de andre barna godene. Forbered også barnet på at ikke nødvendigvis vil ha godene, og at det er helt greit å si nei takk, og at dette ikke har noe med barnet å gjøre, men goden..

Barn som er svært sjenerte vil ikke stå i sentrum for noe. Men for å hjelpe barn til å redusere sin sjenanse er det viktig at man utsetter dem for dette for å kunne redusere sjenansen. Anerkjenn barnet på at det er ubehagelig å vise seg frem. Og at det er greit å grue seg og være redd, men at man må prøve å gjøre det allikevel. Finn måter å motivere banet på. Gi gjerne en liten belønning dersom barnet klarer å gjennomføre noe. Det er viktig å sette av tid i etterkant å snakke om opplevelsene. Ros barnet slik at følelsen av mestring forsterkes.

Barn med sterk sjenanse trenger hjelp til å selvhevde seg selv. De sier ofte ikke i fra når noen snakker stygt til dem, eller gjør ting de ikke liker. Noen barn sier i fra, men det er da på måter som andre barn ikke reagerer på. De hører da heller ikke etter. Mange av disse barna kan kun bli sinte og fortvilte på sine foreldre og søsken, de opplever å ikke klare å utagere utenfor de trygge rammene som er i hjemmet.

Barn trenger et begrepsapparat for å kunne gi uttrykk for sine følelser, og kunne si hva som plager dem. De må kunne kjenne til ord som lykkelig, glad, sint, redd og lignende. Dette trenger de ofte hjelp til fra oss voksne. Ofte sier barnet bare nei, eller unnlater å svare. Da er det viktig at vi hjelper dem med å si, ”jeg tror ikke hun har lyst akkurat nå, kanskje senere”. ”Han syns ikke det er noe hyggelig når du kaster sand på han, han bli lei seg”.. dette hjelper barn med å synliggjøre følelsene sine ovenfor andre. Uten å bli sett på med negative øyne.

Det beste foreldre kan gjøre er å gi barnet den kjærlighet og oppmerksomhet det trenger. I situasjoner der barnet føler seg usikker, er det viktig at foreldrene er støttende og viser forståelse for en eventuell sjenanse. Noen barn er mer sjenert og usikre i nye situasjoner enn andre. Det er viktig at foreldrene ikke blir frustrerte og irriterte på barnet. Det nytter ikke be barnet “ta seg sammen”, det gjør bare det hele enda vanskeligere. Barn trenger å trene på å mestre ulike sosiale situasjoner. Foreldre som har barn som viser stor usikkerhet i møte med nye mennesker eller hendelser, kan trene barnet sitt til å håndtere slike situasjoner. Oppmuntring og ros vil være med på å styrke barnet. Kritikk vil forsterke usikkerheten.

Kommentarer