Etter å ha lest lederen av Jordmorforbundet sitt innlegg på sykepleien.no, kommer jeg med mine egne tanker om saken.

Hva sier dette bildet deg? Du tenker kanskje: lykkelig, nybakt mor, glede, kjærlighet og morsfølelse? 

Hva om jeg sier : sliten, nedstemt, gråtkvalt, engstelig, redd, angst? Vil du tro meg?

Jeg har fått fire barn. Førstemann var et kolikkbarn, og han gråt mange timer i strekk til han var 5 mnd gammel. Da begynte han å sove på kvelden og natten. Uten at jeg måtte ta dype knebøy med han i armene i flere timer først. Jeg ammet han ikke fordi vi oppdaget et stramt tungebånd så alt for sent. Men nærhet var viktig for han. Han ville være inntil meg nesten 24/7 de første 7-8 mnd av livet.

Nå er mitt fjerde barn rukket å bli hele 15 mnd. Jeg ammer han enda. For han er nærhet også superviktig, og i enkelte situasjoner er det kun mamma og puppen som er bra nok. Men det har ikke alltid vært lett.

Jeg merket det var noe galt på 17. Mai. Dagen jeg alltid gleder meg til passerte uten at jeg EN gang i løpet av dagen følte glede eller trampet takten til korpset som marsjerte forbi meg.

Når det ble snakk som sommerferie det året hadde jeg mest lyst å hyle til mannen, og spørre om han var riv ruskende gal som trodde at jeg orket å ha med meg denne babyen på tur. Han som gråt så fort han så bilstolen, og som jeg følte kun fikk oppmerksomhet på instinkt og fordi jeg visste at jeg måtte gjøre det.

Jeg ammet og ammet, trillet turer som aldri før. Fordi jeg hadde lest at det kunne bedre tilknytningen. Og at det kunne lette en fødselsdepresjon (noe jeg visste innerst inne at jeg hadde, men ikke ville vedkjenne meg). Jeg niholdt på ammingen, og følte at det eneste jeg som mor gjorde rett var å amme. Og INGEN skulle ta fra meg den ene tingen BARE jeg kunne gjøre.

Når vi den sommeren dro på tur, og jeg møtte en av de to mest fantastiske jordmødrene som finnes på båten, hadde jeg mest lyst til å holde meg fast rundt halsen hennes og be henne redde meg. Jeg samlet meg, gav henne en klem og smilte tappert. INGEN skulle vite hva jeg gikk igjennom. Usikker på om hun forstod det den gangen, men den klemmen var utrolig viktig akkurat da. Da var minsten rukket å bli 5 mnd.

Mammaen bør ta det meste av permisjonen.

Det jeg skal frem til er ikke min fødselsdepresjon, men det at vi i dag skal være likestilte hele tiden. Permisjonen kortes ned for mor til stadighet, og nå er det kun 10 uker som er forbeholdt mor.  Også er det 10 uker som er forbehold far, og resten skal man dele etter som det passer familien best. Vi har valgt å gjøre det på gamlemåten, jeg tar hele fellesperioden i tillegg til mine 10 uker.

Trygg tilknytning

Studier tyder på at så mye som 20 % av alle ettåringer ikke har det vi kaller trygg tilknytning, noe som kan tyde på at det ikke bare er i ekstreme tilfeller at barn blir utrygge av fravær, sier Elisabeth Gerhardsen.

Med tanker på at jeg ammer x-antall ganger natt og dag, så passer det best for oss. Og jeg er ikke i mot at far skal mer på banen enn det han var for bare 30-40 år siden. Men da må de enten forlenge hele permisjonstiden eller droppe å gi far mer og mer permisjon, for dette går utover barnas behov og trygg tilknytning. For de gir ikke far mer, de gir mor mindre. Og far kan komme mer på banen på så utrolig mange andre arenaer: bleieskift, raping etter amming, kos og hud til hud kontakt er blant noe av det.

Det første året er det mor som er primæromsorgspersonen. Meget mulig jeg tråkker på noen tær her nå, og blir skutt av enkelte, men slik er det bare fra naturens side. Les gjerne denne artikkelen fra KK ang tilknytning. 

Om vi skulle delt vår permisjon i to ville jeg ikke en gang vært ferdig å fullamme, for han ble fullammet til 6 mnd. Og med min depresjon opp å dette, hvor jeg følte at ammingen var det eneste vi hadde sammen bare vi to, er jeg redd jeg hadde falt enda lenger ned om vi måtte avslutte eller trappe ned før både han og jeg var klare for det.

Ammefri

Det er dessverre flere og flere som velger å ikke amme i dag, både fordi de ikke synes det er naturlig for dem, og fordi pappaen skal kunne ta like mye del av stellene med den lille. Og de som velger å amme og å fortsette ammingen etter at deres permisjon er over. Må dessverre krangle om ammefri med sine ledere og sjefer. De må virkelig jobbe for å få rettighetene sine. Enkelte arbeidsplasser har aldri hørt om ammefri! Man blir uglesett av sjefen og av andre ansatte og føler dermed at det kanskje er best å avvenne barnet.

Noen velger da å avslutte ammingen enn å stå i stormen og bli uglesett på arbeidsplassen. Noe jeg synes er utrolig trist, vi MÅ kjempe for våre rettigheter og barnas behov, og ALLE arbeidsgivere burde være klar over retten til ammefri.

Så, i fare for å høres gammeldags ut, og at jeg virker fiendtlig innstilt til likestillingen på hjemme bane: MAMMAER TA MEST AV PERMISJON SELV. Det er, om man vil eller ei, MOR som er primæromsorgsperson det første 6-18 mnd, etter det begynner det å bli lettere for barnet om mor er borte over lengre tid.  Og dette gjelder om man ammer eller ei, for babyen har ligget i mors mage og hørt mors hjerte og roer seg derfor enklere hos mor.

Studier viser at spedbarn som er få timer og dager gamle klarer å kjenne igjen mors lukt, mors stemme og ansikt. –Elisabeth Gerhardsen.

Hva er din mening? Hvordan gjorde dere det med permisjon? Hvorfor?