I dagens samfunn koster alt penger, og debatten om hjelpsomme besteforeldre raser på ulike nettforum. Også Line på Aktiviteter for Barn har skrevet en flott artikkel.
Spørsmålet som har skapt denne hete debatten er:
-Forventer dere at vordende besteforeldre skal bidra med penger eller utstyr til den kommende babyen?
Eller kjøper dere alt selv?
Og dette er det vel ingen fasit på hva som er rett og galt på? Og det er en del faktorer som spiller inn. For om disse besteforeldrene har mer enn ett barn, så vil man ikke gjøre forskjell. Og det blir fort mye penger om hver av disse barna igjen har 3-4 små. La oss si at en reimadress koster 1500 kr og alle, la oss si seks barnebarna, trenger ny dress da blir det plutselig 9000 kroner, og det er det vel de færreste som har mulighet til å punge ut med.
Jeg selv er del av en flokk på 21 barnebarn, tror jeg vi er, og det sier seg selv at det blir mye å betale på om alle skal få likt. Så om jeg ikke husker feil så ble det slutt på julegaver rundt 13 års alder, og bursdagsgaver rundt 16 år. Jeg personlig synes det er litt rart da, og kommer nok ikke til å ha samme praksis selv, det trenger ikke koste så mye bare være et tegn på at man setter pris på den man gir til.
Har man bare 1 – 2 barn og disse igjen har 2 -3 barnebarn er det nok enklere, og man forventer kanskje til en hvis grad at besteforeldrene kan hjelpe til med de dyre tingene som vogn, seng, barnehage dress, de første skoene o.l. Men når man har 8-10 barnebarn så blir det ikke like lett å hjelpe til økonomisk.
Jeg er selv trebarnsmor, og har allerede tenkt meg ut hvordan jeg håper det blir når ungene blir voksne og har flyttet ut av redet. Hvordan jeg på rundgang kommer på Fredager og fyller opp kjøleskapet med noe de liker godt og kanskje vasker litt og rydder for dem. Så når de kommer hjem fra skole og jobb så er alt ryddig og rent og de kan nyte helgen. Jeg vil være en mamma/bestemor som er der for ungene uansett. For jeg har satt barna til denne verden og jeg vil resten av livet først og fremst være mamma, og det er mitt ansvar å være der for dem når de trenger meg.
Jeg håper de aldri er redde for å spørre meg om jeg kan hjelpe dem om de ikke har råd selv. Eller om det blir trangt en mnd, om jeg kan kjøpe litt mat så de har 🙂 Jeg vil være en omsorgsfull mamma og bestemor uten at de forventer at jeg skal kjøpe alt til dem, eller at jeg SKAL bidra på noe.
Jeg er selv vokst opp med “at har du flyttet ut får du klare deg selv” mentalitet, og det synes ikke jeg er riktig. For selv om fuglebarnet har forlatt redet, så er det faktisk mitt ansvar livet ut. Man er ikke foreldre bare fra 0-18 år 🙂
Jeg synes det er koselig slik vi har det med mine svigerforeldre: de hjelper oss om det skulle være noe, og vi er ikke redde for å spørre om det er noe ungene trenger. De hjelper oss om det er noe vi skulle hatt pusset opp, ungene trenger en ullbukse som kan strikkes, om vi trenger råd til oppdragelse. De har gjerne med seg litt ekstra god kveldsmat når de kommer på besøk, slik at vi kan kose oss litt når ungene er i seng, de stiller opp som barnevakter om de er hjemme og vi kunne tenkt oss en kjæreste kveld bare for oss selv.
Vi forventer ikke at de skal betale noe som helst, men tar det som en gledelig overraskelse når de byr seg. Men det skal sies at jeg synes heller ikke de som får masse økonomisk hjelp er bortskjemte. Det kommer an på hvor god råd besteforeldre har, hvor mange barnebarn de har, hvor nært forhold man har.
Men jeg synes heller ikke det er feil at besteforeldrene selv setter en grense, og sier at f.eks vi vil gjerne kjøpe vogn, seng, vognpose, eller stellebord til førstemann, da dette er ting som kan gå i arv og det blir likt for alle sammen. Eller at de vil være de som betaler for de første skoene til samtlige barnebarn, for alle barnebarna begynner jo ikke å gå samtidig, slik som alle trenger vinterdress samtidig.
Hva mener du? Er det en selvfølge at besteforeldrene hjelper til økonomisk? Hvordan har dere det hos dere?
Fine synspunkter, og jeg skjønner jo de som har stor familie… Men det er kanskje også de med liten familie som gir like lite også? For at jeg skal få noe av mine besteforeldre så måtte jeg gi noe… Jeg har strevet hele livet med å få oppmerksomhet, men jeg er jo datra til mora mi. Og ville de gi meg noe var det for å gjøre mora mi sur. Oldebarna jeg gav dem har fått mer av dem enn jeg har fått hele livet, eller jenta mi da. Broren hennes er like glemt som min bror. Så jeg har aldri forventet at noen skal gi oss noe, men mannen sin familie er svært gavmilde og besteforeldrene hans er “verst” med 6 barnebarn og 2 oldebarn som får like mye hver gang de kommer, og de som bor lengst unna får alt de peker på osv. Foreldrene setter jo stoppe for mye, men vi sier jo jatakk når hun er god mot oss, for oss er det ikke bare noe vi får… Men som vi behøver da vi ikke har god råd. Vi betalte det meste selv til våre 2 barn, vi fikk noe av faren min og 2 stellebord av hans besteforeldre. Mødrene våre strikket på harde livet.
Det er som du skriver vanskelig å sko og dresse flere barn i best-i-test merker, så jeg er opptatt av å prøve nye og billigere merker og det jeg har prøvd har fungert! Bortsett fra et par sko som aldri blir tørre etter vask 😉 etter vi fikk nr 2 har jeg spurt om svigermor kan kjøpe sko i bursdagsgave osv. Og bilstolene opp igjennom har jenta fått i bursdagsgave. Ikke så spennende, men hun har trengt det.
Håper jeg ikke virker bortskjemt, for jeg forventer ikke at de skal gi… Jeg hadde ikke blitt veldig lei meg hvis det hadde vært motsatt, vi klarer oss alltid 😉
Jeg synes ordet forvente blir helt feil.
Håpe eller ønske er noe helt annet. Vi forventer da ikke at foreldrene våre skal bidra til vår husholdning. Noe ganger spør vi om hjelp, og da forventer jeg at de sier nei hvis de ikke kan.
Jeg er nok litt forskjellig fra deg, for jeg ser for meg en dag der jeg ikke først og fremst er mamma. Jeg håper jeg kan gjøre ungene mine uavhengige og selvstendige, og at de kan se på meg som både et individ og en ressurs. Jeg vil alltid være mamma, men på et tidspunkt skal de ut i verden på egenhånd.
Å sette unger ti verden og forvente at besteforeldrene skal stille opp både økonomisk og praktisk er faktisk ganske uhørt for min del. Jeg ønsker meg tilstedeværelse, jeg ønsker at barna våre skal kjenne de fantastiske besteforeldrene sine, men våre barn er vårt prosjekt.
Når det er sagt så stiller besteforeldrene til barna våre opp, men heldigvis på sine egne premisser. Da kan jeg trygt spørre, for jeg vet at de stiller opp når de har lyst og ork – og mulighet.
Jeg syntes det er viktig at man ikke tar besteforeldrenes bidrag som en selvfølge! Mange gjør det, og det er trist.
Og det trenger nødvendigvis ikke være likt for alle kommende barnebarn, jeg ser ofte at første barnebarn blir gjort veldig stas på og får masse utstyr. Mens de neste heller får arve det en første hadde, og det syntes jeg er greit. Babyutstyr er ofte dyrt og det aller aller meste tåler å gå i arv.
Selv har vi stått for betaling av utstyr helt selv og klager ikke. Den lille er heldig som har en bestemor som vil bruke mye tid på han, en oldemor som strikker sokker til han og besteforeldre på fars siden som vil gi han masse kjærlighet. Det er det som virkelig betyr noe:)