En er som ingen, tre er som ti??

Jeg har fått spørsmål om hvordan det var å gå fra en til to, og deretter til tre små. Så da tenkte jeg at det helt sikkert andre der ute som tenker på det samme.

Å gå fra null til en, var egentlig veldig greit. Jeg jobbet  litt over halve svangerskapet, men siden det ikke var muligheter for å gjøre endringer i stillingen måtte jeg sykemelde meg pga tunge løft og andre «farer» da jeg jobbet med utagerende barn.

Første tiden med Storebror var slitsom fordi han hadde kolikk (noe som varte til han var 3 år), så det ble korte netter og mye bæring. Fikk ikke til ammingen og jeg følte jeg mislyktes på noe som var så naturlig. Etterhvert som han ble eldre og fikk mer mat så ble også ting enklere og han sov fra 19-08/09.  Dagen før 1års dagen hans fant jeg ut at jeg var på vei med Storesøster.

Å gå fra en til to. 

Da jeg stod med en positiv test i hånden nok en gang så visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle reagere, storebror var bare 1 år. Og vi har akkurat begynt å få skikkelige rutiner, men to tette gir jo en lekekamerat. Så vi bestemte oss for å se lyst på det.

Svangerskapet gikk greit, men bekkenet var noe kranglete. Babytiden med Storesøster var som en drøm, som og spiste. Og rutiner kom på en snor av seg selv. Men fra hun var 10 – 18 mnd våknet hun hver time om natten og hylte. Så da stod jeg gjerne inne på rommet hennes 1 time eller to. Så det ble lite søvn. Men så fort hun passerte 1,5 år gikk det over.

Tre er som ti?

Når hun var 19 mnd fant jeg ut at vi ventet nr 3, Lillesøster var noenlunde planlagt men vi trodde ikke det skulle gå så fort. Begynnelsen av svangerskapet ble preget av mye bekymring da jeg blødde en del så vi fikk god oppfølging på sykehuset.

Svangerskapet gikk greit, men jeg fikk diagnosen Svangerskapsdiabetes så måtte passe på hva jeg spiste. I tillegg satt hun i sete lenge, så det ble litt bekymringer og tårer denne gangen. I tillegg sov jeg dårlig og skulle ta meg av to barn til, så jeg måtte stenge av følelsene litt på dagtid og heller la tårene flomme på kvelden.

Jeg var fast bestemt på en naturlig fødsel ala fødsel nr 2 som var en enkel fødsel, og siden det ikke gikk så ble jeg skuffet og lei meg over min egen evne til å få barnet til verden, men etter god oppfølging fra flotte jordmødre så kom jeg meg igjennom skuffelsen uten å havne for langt inn i den dype depresjonens mørke.

Amming og alt har gått strålende fra dag 1, og så klart er det mer krevende med tre barn enn et barn. Men de har så utrolig mye glede av hverandre allerede selv om minste bare er 5 mnd. Enkelte dager føles det som de er ti, f.eks dager der de har sovet dårlig om natten og er sutrete og grinete alle tre.

Men nå som frøkna så vidt har begynt med fast føde er det lettere å kunne gjøre noe med de store mens hun sover litt lenger enn 10 min i  strekk. Og de elsker å kunne hjelpe til med matingen.

Jeg har alltid drømt om 3 barn, men nå som minstemor er blitt større kjenner jeg litt på vemodet på å ikke ha en baby i hus snart og jeg skulle ønske jeg kunne stoppe tiden litt. Men det har vært en fantastisk velsignelse å få tre friske barn, noe som virkelig ikke er en selvfølge. Så jeg tror nok vi er ferdige nå.

Hvor mange barn har du? Hvor mange ønsker du deg? Hva synes du om ordtaket»en er som ingen, to er som ti»?