Er barnet i barnehagen, hvorfor ikke?

Det er et spørsmål jeg stadig får høre. Hvorfor har du ikke barnet i barnehagen? Nå skal han vel snart begynne i barnehagen? Kjeder han seg ikke? Han kommer til å henge etter når han ikke er i barnehagen!

Dette er spørsmål og små stikk jeg stadig får fra nysgjerrige folk som møter oss, eller som ser oss i sosiale medier. Og jeg vet at flere som velger som meg får samme type spørsmål. Men, altså! For det det første NEI, og det er VÅRT VALG som familie. Vi liker det sånn. Og for det andre så må man ikke ha en bachelor eller master grad for å kunne ta vare på sine egne barn. En barnehagelærer vet IKKE mer om mitt barn bare fordi de har en pedagogisk utdannelse. Jeg er selv utdannet barne- og ungdomsarbeider, og har jobbet i barnehage. Jeg kan med hånden på hjertet si at i de fleste tilfeller kjenner foreldrene barnet sitt best.

Sen barnehagestart er null problem.

Jeg har tre barn til som har startet sent i barnehagen. Han første begynte ikke før han var fylt 5 år, og jentene har vært 4,5 år begge to. Og fra dag 1 har de hengt like mye med som de som begynte som 1 åringer, og flere av dem har vært språklig lenger fremme. Nest største kjedet seg i barnehagen det siste året og var der kun når det var skolestarter grupper eller turer. Hun kunne lese og skrive lenge før skolestart. Så kom ikke å snakk til meg om at de blir hengende etter. Minstemann kommer ikke til å starte før den tid han heller.

Jeg har FIRE barn. Noe som gjør at de alltid har noen å leke med, de må vente på tur, de må stå i kø, de taper og vinner i spill, de krangler så busta fyker og elsker hverandre intenst i løpet av noen små sekunder. Jeg har dager der jeg drar meg i håret fordi de roter all over the place og krangler non stop. Men mest dager har jeg der hjertet mitt fylles med stolthet over hva vi har laget sammen. Vår egen lille flokk. Og jeg vil nyte tiden med dem, og være der for dem når de trenger meg. Det er slik VI vil ha det. Jeg ELSKER å være hjemme med dem. Det er tid jeg aldri vil få tilbake, og tiden som barn er så kort.

Det er ikke for alle, og det respekterer jeg. Men respekter meg også.

Jeg sier ikke at denne livsstilen passer alle. For jeg vet om foreldre som går på veggen av å ikke jobbe ute, ikke møte kolleger og bare ha smått rundt bena dagen lang. Og da har både barna og foreldrene det bedre ved å bruke barnehagen og å dra på jobb. Da bør man ha barnet i barnehagen. Og jeg respekterer det i aller høyeste grad. Vi er forskjellige.

Jeg er ikke av de som står å skriker fra toppen av fjellet at da er de egoister, og setter sine egne behov først. Jeg sier ikke at ungene dems blir ødelagte fordi de starter i barnehagen når de er 10 mnd. Så hvorfor i alle dager skal andre da få mene at JEG er egoist, at JEG ikke tenker på mitt barn fordi vi har valgt å ha de hjemme utover normalen. Hvem skal få bestemme at det ikke er riktig? Det er ikke barnehageplikt så vidt meg bekjent. Så siden det ikke er innført vil jeg ha meg frabedt at noen kommer med slike holdninger. For jeg gjør det som er best for OSS, også gjør andre det som er best for DEM.

Mødre som støtter mødre er jeg en STOR fan av. Også legger vi ned mammapolitiet!

Hva er din mening om de som ikke har barnet i barnehagen?

(Si det som det er, jeg tåler det og er åpen for SAKLIG diskusjon om temaet)