Jeg har de siste dagene lest boken Er jeg fri nå? skrevet av Linn Stalsberg.
Når jeg satte meg ned med den tenkte jeg at det helt sikkert er enda en av disse kranglete debattene vi har hatt den siste tiden om at de som er i jobb mener det er totalt feil med å ha barna hjemme og de som er hjemme mener det er totalt feil med barnehage.
Men etter bare noen få linjer var jeg så hjertens enig med det hun skriver. Og måten hun skriver på er mer slik alle slike debatter burde være. Det er ikke feil å være hjemme og det er ikke feil å være i full jobb, feilen ligger i samfunnet som forventer at vi skal være i full jobb OG klare alt man skal klare på hjemmebane som husarbeid, fotballtrening, ridestevner o.l og samtidig føle at vi er realisert på både arbeidslivet og familielivet.
70- tallets feminister som kjempet for å få kvinnen “ut” av kjøkkenet kjempet vel ikke for dette? Og det tror jeg heller ikke at de gjorde. Jeg tmener de kjempet for valgfriheten. At kvinner også skulle ha mulighet til å velge å jobbe, men at de også kunne få velge å være hjemme evt deltidsarbeide slik at de kan kombinere det å være mamma og det å være ute i arbeidslivet. Men realiteten er dessverre ikke slik for de fleste.
Jeg tror at hele saken til feministene har blitt dratt ut av proporsjoner også prøver staten å få sine meninger til å høres ut som det er det feministene jobbet for. Men jeg tror ikke at noen som helst som har fått barn jobbet eller jobber for at man skal være mer på jobb enn sammen med barna våre. Men for at vi skal ha friheten til å velge å komme ut i jobb, ikke at vi MÅ være hjemme eller MÅ ut i full jobbe. Å velge det som passer familien og oss best hadde vært det beste, men da må samfunnet endre seg litt.
Som forfatteren sier så er denne debatten kanskje på vei til å gå inn i en blindvei, men kanskje det er på tide å gå noen skritt tilbake og finne en annen vei som kan gjøre det beste for alle parter.
Gleder meg til å lese ferdig boken 🙂
Har du lest boken? Hva mener du var målet med Kvinnefrigjøringen?
Jeg tror faktisk at feministene jobbet for likestilling. Vi skal ha rett til å jobbe 100% – fulltid – og vi skal heller ikke dominere hjemmene.
Mange kvinner – mødre – ødelegger for seg selv, for vi skal ikke bare jobbe 100%, men vi nekter å gi opp kontrollen hjemme. Uansett så er det vårt domene og ting skal gjøres på kvinnens måte – far kan til nød ha ansvar for kjeller og garasje.
Dette mener jeg er feil vei å gå. Feministene mente at skal dele ansvaret. For det er ikke bare snakk om å dele hjemmesituasjonen, det er også snakk om å dele forsørgeransvaret. Jeg ser ikke en gang i innlegget ditt at du mener at forsørgeransvaret er viktig. For meg, med mann og 3 barn, er det minst like viktig å være et forsørgerforbilde som å være den som tørker tårer og plastrer knær. Det ville være helt utenkelig for meg å påstå at jeg er viktigere for barna enn mannen min, og at jeg derfor skal ta meg til rette og forlange at han skal jobbe mer enn nødvendig for å forsørge oss.
Jeg ønsker også å oppnå rettigheter, det kommer et liv når barna blir store og ikke er så avhengige. Jeg vil ha opptjente pensjonsrettigheter og jeg vil vise døtrene mine at kvinner både kan være mødre og også forsørge dem.
Hos oss jobbet vi begge 80% da barna var mindre, vi delte foreldrepermisjonen, og nå jobber vi begge fullt. Vi tar begge vare på barn, hjem og hverandre, samtidig som vi begge forsørger familien vår.
Er ganske overrasket over de som synes det er slitsom å ha små – hva forventer de? Og når man har et absolutt behov for å ha det på mors måte i hjemmet, da sørger man selv for å være dobbeltarbeidende.