Et spesielt bånd mellom mor og barn

Jeg har følt dette før. Jeg har kjent det fire ganger faktisk. Det spesielle båndet som knyttes mellom mor og barn. Den unike følelsen av at det gror et helt nytt menneske i magen, og at det trenger MEG for å overleve i denne verden.

Selv om førstemann ble flasket så var det båndet der allikevel, og det er bittelitt annerledes når jeg ammer. For da er det min melk og meg som gir næring til babyen. Men det er like sterkt.

Det er et spesielt bånd mellom mor og barn.

Nå er det fjerde gangen jeg kjenner på et spesielt bånd mellom mor og barn. Det er så godt å kjenne på det.

Selv om dagen går i bæring, lindring av vonde gommer og søvn underskudd er det noe med kvelden og natten som er så magisk.

Når du legger deg for kvelden ligger du i oldefars gamle seng som er godt over 100 år gammel, den er liten og føles som en trygghet for deg når mamma og pappa ikke er i samme rom. Og det er så herlig å se deg ligge der å drømme fine drømmer. Kanskje drømmer du om han som eide sengen først?

Når jeg legger meg under den kjølige dynen, hører jeg på pusten din. Jeg hører den går fra rolig, forsiktig og dypt nede i magen til å bli mer overfladisk og rask. Da skjønner jeg at du lukter meg, og du gir en lyd som jeg kjenner igjen og jeg tar deg opp mens du legger din trøtte kropp tett inntil meg og snuser i halsgropen.

Jeg legger deg ved siden av meg under dynen som er blitt lun fra kroppsvarmen min, og du søker deg frem til brystet. Legger små lubne armer rundt og holder deg fast. Og jeg stryker deg over den myke kroppen din. Du åler deg på et merkelig vis helt inntil meg, og vi driver inn i Drømmeland sammen.

Elsker deg barnet mitt.

Vi puster roligere begge to, og kroppene våre slapper helt av. Jeg puster inn, når du puster ut. Jeg hører du begynner å romstere og lage små lyder etter en stund. Gir det fingeren min, og dine små fingre holder hardt for å være sikker på at mammaen din fortsatt er der. Jeg lirker meg litt unna, men du kommer etter uten at jeg helt forstår hvordan.

Når natt blir til dag kjenner jeg det på meg lenge før jeg åpner øynene at du er våken. Du sier ingenting, du ligger helt stille, men når jeg lukker opp øynene så møter verdens største smil meg og jeg blir varm i hjertet og kan ikke annet enn å smile tilbake.

Jeg kysser deg på det hårløse hodet ditt, og får et glis som sier mer enn ord tilbake. Vi er klare til å starte dagen du og jeg. Og jeg kjenner at selv om du ikke kan snakke, forstår jeg i hjertet mitt hva du ønsker å si. Det er spesielt bånd mellom mor og barn.

Elsker deg, barnet mitt.

En mor forstår det barnet ikke sier.

Følg Fru Jacobsen på facebook for flere hjertesukk på godt og vondt. Ikke perfekt, men alltid ekte! Jeg er også på instagram og snapchat.