Her om dagen snakket jeg og mannen om at når minsten var liten så ble jeg lett påvirket av andre som sa at barne kunne både ditt og datt. Og at arveprinsen kunne gå når vi holdt han i hendene ved 5 mnd ble feiret med både klapp og rosende ord. Jeg har i ettertid lært at forum er farlig for førstegangsforeldre.

Dere som har lest bloggen en stund husker kanskje at jeg skrev innlegget om konkurranseinstinkt i svangerskapet. Der jeg trekker frem hvordan vi kvinner sammenlikner hverandre og det føles til tider om som man burde kjent spart og livstegn fra den lille omtrent før den har festet seg i livmoren.

Og som dere sikkert har fått med dere følger jeg litt med i forumverdenen også, selv om det ikke er like mye når man har det tredje barne og har skjønt at barn utvikler seg i sitt eget tempo. Noen er tidlig ute og noen er litt mer bedagelige av natur.

Jeg har vært i forumverden med alle tre barna fra de lå i magen og er der litt sånn innimellom enda. Og noe jeg legger merke til er hvor tidlig ute noe av disse forumbarna er med ting, og er man førstegangs foreldre blir man veldig usikre av slikt. Gjør jeg feil? Er det noe galt med mitt barn? Hvorfor gjør ikke min det samme som den babyen, min er jo faktisk 3 uker eldre?

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg gråt noen tårer og ringte rundt til helsestasjoner og leger når Storebror var baby og ikke ville sove for seg selv, andre babyer la seg jo så fint selv.

Og når storesøster hadde natteskrekk som 1 åring, lurte jeg på om hun var unormal som holdt det gående om natten, for andre barn sov jo fra 19 – 09.  Det kunne jo ikke være normalt? Eller kunne det?

Jeg er selv utdannet barne- og ungdomsarbeider og har vært igjennom psykologi og barns utvikling. Og jaggu, når jeg slo opp i psykologiboken min fra skolen var det jaggu vanlig at 1 åringene kunne holde det gående om natten fordi det er så mange nye inntrykk å fordøye, og at babyen på 3 mnd ikke ruller enda er faktisk ganske normalt og at mange ganger når de ruller fra mage til rygg i den alderen skyldes at hodet er så tungt at det blir overvekt når de blir slitne.

Hvorfor gjør vi slik med hverandre? Hvorfor er det så viktig å være best i alt? Hvorfor skal vi hevde oss? Kan vi ikke bare være ærlige? Si det som det er, at babyen på 5,5 mnd absolutt ikke sovner glatt av seg selv, men sovner med puppen i munnen eller protesterer høylytt i en time før han roer seg? At man sitter der i mørket med en urolig baby eller et urolig barn og kjenner at tårene presser på fordi du føler at ingen ting hjelper og nervene dine nå er frynsete og det hadde vært nydelig med en time helt for deg selv på badet med hjemme spa?

Det er absolutt mest kos med babyen, og det er utrolig spennende når man venter på den første tannen, første gang de ruller, første gang de kryper bakover, og knekker koden for å komme fremover, første gang de reiser seg, når de glemmer seg og står uten støtte, første gang de setter seg opp, det første smilet, latter og gråt med tårer.

Men kjære snille dere, det er ikke alltid at det første smilet kommer når der er 14 dager gamle, det kan komme når de er 2 mnd gamle og det er fortsatt helt normalt.

Jeg synes det er skummelt at man sprer slik “frykt” når man vet at på slike forum er det for det meste førstegangsforeldre som ikke har vært mamma og pappa før og er usikre i rollen sin. Og når de får slike ting i fjeset at “Henrik smilte i dag 5 dager gammel”, og babyen du selv har er 3 uker og fortsatt ikke viser tegn til å smile da blir man ganske engstelig.

Man skal for all del skryte og kose seg med utviklingen til barnet, men når du vet at barnet er tidlig ute å så skriv at de er tidlig ute, og at det enda ikke er unormal utvikling når en førstegangs mor på 19 år, er nervøs fordi hennes ikke gjør det samme.

Så det er ikke bare på oss selv vi konkurrerer etter fødselen (om å gjøre å passe inn i før-gravid buksene, miste mest kilo og pumpe mest melk), men vi konkurrerer jeggu om ungene våre også (hvem som er først til å gjøre en drøss med ting).

Her er min oppfordring til deg som første- eller flergangsforeldre:

Kos deg med babyen din, la hun/han utvikle seg i sitt eget tempo. Om de er tidlig eller sent ute så får de det til når de selv er klare for det. Akkurat som de fleste begynner å finne veien ut av magen når de selv er klare for det. Det nytter ikke å fremskynde det. 

Det er mange ting som spiller inn, og du som mamma/pappa er den beste i verden for ditt barn. Stol på instinktene dine og magefølelsene dine. De er stortsett riktige selvom man går imot strømmen. Gjør det som føles rett for dere 🙂 

Hva synes du? Synes du er det mye konkurranse der ute? Synes du det er for mye fokus på det perfekte?