Dette er et gjeste innlegg som absolutt bør leses, og gjerne deles slik at andre kan unngå å gjøre det samme og sitte igjen resten av livet med en vond klump i brystet. Du kan lese original innlegget på min facebookside, dere må gjerne dele det derfra også.
Nå nærmer vi oss 40 år, og man endrer litt perspektiv på livet. Man ser familie, venner og bekjente falle fra, eller bli alvorlig syke, så alt for tidlig. Og man innser at man ikke er udødelige allikevel.
Valgene man har tatt tidligere i livet, er kanskje ikke like riktige lenger. Fordi man har blitt opplært til andre holdninger enn det man selv har innerst inne. Det er utrolig hvor lett påvirkelig man er som ung, men som når man blir eldre føles helt feil fordi man står tryggere i seg selv og egne meninger og tanker. Så nå gir kanskje ikke de valgene like mye mening lenger, som det man trodde de gjorde den gangen man tok de.
Fordi man ikke tok de med magefølelsen, men handlet i affekt og etter kanskje hva andre mente var mer riktig måte å reagere på. Man må absolutt stå for valgene man tar selv, men man skulle så inderlig ønske at man fikk flere andre inputs på hvordan ting skulle løses. Slik at man kanskje ikke tok like drastiske valg
Som ikke hadde blitt av like sjelsettende karakter.
Det er alltid to sider av en sak, det er bare så synd at mange velger å kun høre en side før de tar en avgjørelse.
Og mens man blir klokere og innser virkeligheten, skjer livet.
Alf Prøysen synger: «Du skal få en dag i mårå med blanke ark og fargestifter til. Og da kan du rette opp at, alle feil i frå i går og da får du det så godt i mårå kveld.»
Men hva når livet skjer, og man ikke får rettet opp valget sitt? Fordi personen du så gjerne vil rette opp feilen med ikke lenger er der? Hvordan lever man videre da? Hvordan kommer man over sånt? Hvordan skal man slutte å føle en så altoppslukende skyld for at ting ble som de ble? For i bunnen og grunnen var det jeg som tok valget, men på feil grunnlag. Er det dette som kalles «forbudt» sorg? Det gjør hvertfall veldig vondt
Dette skjedde meg Fordi jeg stod så på mitt valg, og håpet sånn på at han en dag bare skulle stå på trappa og si: «vi må snakke om dette». Fordi jeg tok det valget, føles det som om livet skal ta pusten fra meg. Og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal ta fatt på livet videre, for det er så hinsides vondt Det føles som at hjertet mitt knuses i tusen biter.
De siste 5 årene har livet mitt vært vanskelig å komme gjennom. Jeg har eksistert, men ikke levd. Jeg er her, men allikevel ikke på en måte. Hver eneste dag har vært en smertefull påminnelse om hva som kunne vært. Jeg våkner med følelsen av at alt er så uvirkelig, og vondt. Og denne følelsen følger meg gjennom hele dagen. Selv om jeg har verdens beste lille flokk, så føles livet tomt på en måte. Har du vært igjennom lignende vet du hva jeg mener, men det er umulig å sette seg inn i om du ikke har vært der. Den smerten unner jeg virkelig ingen.
Og nå som vi har konfirmant, så kjenner jeg ekstra på dette med milepæler og hva pappa ikke får og har fått oppleve At vi har blitt frarøvet tiden sammen, fordi vi begge har vært for sta og håpet på at den andre skulle komme
Så til deg som leser dette, har du en venn eller et familiemedlem som du har tatt et valg rundt? Spør deg om dette: om det skulle skje denne personen noe og du måtte leve med at dere aldri kan få ordnet opp. Kan du leve med det? Klarer du å leve med valget du tok?
Svelg kamelen, ta den kampen, svar på den tekstmeldingen, svar på det brevet. For når de er borte er det alt for sent, og da er det kanskje ikke så viktig om man ikke er enig om alt For dette her unner jeg ikke min verste fiende, det gjør så ufattelig vondt og det er så vanskelig å finne en mening med det som har skjedd
Jeg er glad jeg fikk vært hos pappa på det siste, at jeg fikk vist han at han alltid er pappaen min og at jeg er glad i han, uansett for våre uoverensstemmelser. Og jeg håper han følte en form for forsoning allikevelJeg skulle bare ønske jeg fikk ha han i livet mitt og ha han i livet til barna mine
Hadde det ikke vært for min kone som har vært der for meg alltid, gjennom 21 år, og mine fire fine barn, vet jeg ikke om jeg hadde klart å stå oppreist og hvor jeg hadde vært i dag
