I mange måneder har jeg fulgt kampen som Magne Helander har kjempet for sin vakre lille Ylva. Mange tårer har trillet, og han har med sine mange facebookstatuser vist oss hvilken smerte det er å miste sitt mest dyrebare, men også fått oss andre der ute til å virkelig sette pris på de små tingen i livet. At selv om 2 åringen legger seg på gulvet å hyler etter kjærlighet på pinne, så ta det med et smil for det er sånn det skal være.
Livet til Magne, kona Cecilie og den lille datteren Ylva ble snudd på hodet når hun fikk påvist en uopererbar svulst i hjernen når Ylva var i 2 års alderen. I 5 hele år har den lille kroppen hennes kjempet for livet, men hun måtte til slutt gi opp. Men som Magne skrev på sin facebook rett etter hun døde, så hadde hun ikke tapt for kreften, hun hadde vunnet for hun var nå smerte fri.
Jeg kjenner det river ekstra i hjertet fordi min tante ble bare 2 eller 3 år, nettopp pga en svulst i hjernen. Dette var på 60-tallet og det fantes ikke mye legene her hjemme kunne gjøre, i tillegg virker det som dette var mere tabubelagt å snakke om på den tiden og man skulle kanskje ikke vise like mye følelser. Jeg vet ikke mye om forløp eller tiden fra diagnose til hun døde. Fordi dette har vært for sårt å snakke om for hennes foreldre. Men jeg vet at de merket det ved at hun plutselig ikke kunne gå lenger.
Jeg har selv vokst opp med at dette er et tabu å snakke om, mest pga smerten foreldrene måtte igjennom. Mens Magne her har tatt bladet fra munnen og tatt vekk dette tabuet og vist verden at det er lov å ha dett vondt, men det er også lov å le og smile når man tenker på minnene. Jeg synes det er trist at min tante har blitt «glemt» det finnes ikke bilder fremme og det er ingen som snakker om henne. Jeg har fått navnet mitt etter henne.
Så nettopp fordi Magne har lært oss så masse gjennom sine oppdateringer på facebook, så håper jeg dere vil hjelpe han med å vinne Årets Navn i VG. En annen grunn til at han bør nomineres er at han mens han kjempet for datteren og var der for henne til en hver tid startet organisasjonen sykehusbarn sammen med en annen pappa som hadde et kreftsykt barn. Og hans engasjement i Sykehusbarn.
Og gjør også slik som meg og mange andre, nominer ham til Kreftforeningens hederspris 2013.
Har du fulgt Familien Helander på reisen? Har du husket å stemme? Hvorfor tror du det var så mye mer tabubelagt på 60 tallet å miste barnet sitt?
Jeg har stemt! <3