I dag var vi på kontroll på helsestasjonen. Og alt var som det skulle, og Lillebror gjorde det som ble forventet. Så plutselig dreide samtalen seg om Lillesøster og om søknadsfrist til barnehage. Og at vi måtte huske å søke til fristen. Og jeg kjenner jeg blir provosert.
Har egentlig noen andre noe som helst med om vi har barna i barnehage eller ei? Når de ikke finner noen som helst avvik i det sosiale, kognitive, språklige eller motoriske synes jeg virkelig ikke at noen har noe med dette.
Vi lever i et samfunn der jeg må forsvare min rett til å ta vare på mine egne barn. Der jeg må vise til studier, kontra-studier, og hva som var fra gammelt av. Nå går mer enn 90% av alle barn mellom 1 og 5 år i barnehagen. Når jeg var liten gikk nesten ingen under 4 år i barnehage. Mens jeg må sitte å forsvare mitt valg?
Noen mener at jeg som mor er egoistisk og ikke tenker på barnets velvære ved å velge å være hjemme med mine barn, og at om barna selv hadde fått velge hadde de valgt barnehagen. Dette må de selvfølgelig få lov til å mene. Og Storesøster kjedet seg i barnehagen og valgte stadig å heller være hjemme. Dette ,å da være opp til en hver familie å bestemme selv?
De første årene i barnets liv er noe man aldri får tilbake, og det er noe JEG vil ta vare på. JEG vil være den som lærer barnet mitt å gå, JEG vil finne den første tannen, JEG vil høre det første ordet.
Denne sosialiseringen alle snakker om som skal være så viktig får de allikevel. Man sitter vel ikke inne og kjeder seg med et lite barn? Man er ute på butikken, lekeplassen, åpne barnehager, i gata, på bussen, i byen, på biblioteket, på kafe o.l. Iallefall er det ting jeg tar med ungene på. Og de elsker det. De har hverandre, naboens barnebarn, venners barn, barn i gata, barn i familien, søsken til eldre søskens venner o.l.
Og til de som sier at ALLE barn har godt av å gå i barnehagen, har ALLE voksne godt av å jobbe i kiosk eller har ALLE de gamle godt av å være på pleiehjem? Selv om de er helt klare i toppen og klarer alt selv? Skal de allikevel på pleiehjem?
Barna er små individer med individuelle behov, noen barn er tydelig klare for barnehage i en alder av 1 år andre trenger å være hjemme hos mamma og/eller pappa i et eller to, og kanskje 3 år til. Det er ikke EN fasit på dette, det er opptil hver og enkelt familie.
Hvorfor kan ikke det å være hjemme med barna til vi som foreldre føler at de er klare for evt barnehage være like akseptert i samfunnet som det å sende barna i barnehagen? Hvorfor er vi egosentriske og hvorfor tenker ikke vi like mye på barnas beste? Er det for å dekke opp egen usikkerhet og misunnelse, fordi vi gjør det du innerst inne vil gjøre?
Jeg har selv jobbet i barnehagen, og er utdannet barne og ungdomsarbeider med spesialisering innen barn med tunge diagnoser. Og for meg var valget enkelt, jeg ville ha mine barn hjemme om jeg kunne få til det. Jeg har sett barn som har det veldig godt i barnehagen og jeg har sett barn som selv etter 4 år i barnehagen liker seg like dårlig og er utilpass der. Det kommer helt an på barnet.
Mener du at barna blir mer sosiale i barnehagen enn hjemme bør du lese DENNE artikkelen. Det er faktisk bevist at det ikke er slik.
Det beste for MEG og MINE er at jeg har de hjemme, er det noe annet som passer best for DEG og DINE respekterer jeg det helt og fullt. Men respekter at jeg er hjemmemamma også! Det er et valg jeg er stolt av! Og jeg ser HVER dag eksempler i hverdagen at vi har valgt rett for OSS.
Jeg er så enig med deg! Vi drøyde en god stund før våre startet i barnehagen og de har alltid bare gått tre dager i uka. Dette synes mange er merkelig, noe jeg ikke kan forstå! Jeg mener vi er heldige som kan velge denne løsningen siden mannen jobber offshore og er mye hjemme og andre kan passe de dagene han er ute og jeg på jobb. Barna har hverandre og kjeder seg aldri. De velger ofte å heller bli hjemme om de kan:) Denne tiden er gull verdt! De blir så fort store! Greit om jeg deler ditt blogginnlegg på bloggen min?
Del gjerne ❤️
Tusen takk for flott kommentar. Godt å høre vi er flere ❤️
Det er helt utrolig at verden ikke har kommet videre, syns jeg. Det går jo helt i feil retning, dette her. Kvinners valg, liksom, det er jo bare latterlig når man ikke FÅR noe valg – før var man tvunget til å være hjemme på grunn av sosiale normer, nå er man like tvunget til å være i jobb – på grunn av noen andre sosiale normer. Vi er nøyaktig like langt!
Utrolig godt sagt ❤️ For en fantastisk kommentar ❤️ Kjenner jeg ble skikkelige glad i den, og kommer garantert til å bruke den i kommende diskusjoner. Du er så klok, kjære vakre du ?
Det er til å få magesår av! 🙂 Stå på, og lån mine kommentarer any time! <3
Så utrulig enig med deg! Selv mottatt masse hets fordi min datter på året ikke går i barnehage.. helt okay at ikke alle har muligheten til å gå hjemme, men vi som har muligheten må da for svarte slippe og forsvare oss hele tiden. Jenta vår er sosial, hun er med på turer, hun leker med venner på sin egen alder og eldre søsken av dem, hun er med i stallen og får hilse på masse mennesker men også holdt på rundt hester. Jeg syntes det er så ufattelig egoistisk og mene at jeg som mamma gjør en dårlig jobb som mor fordi jeg lar jenta mi gå hjemme. Jeg kjenner mitt barn best, slik som du kjenner ditt barn best. Vi er alle forskjellige. Men det er som du sier det er nok mye av sjalusien som gjør at de rakker ned på oss og gjør at vi må forsvare våre egene valg. Stå på, du er en god mor som ser hva dine barn trenger. Å for noe tull, ha barna dine hjemme ❤ det er noe vi aldri kommer til å angre på! ?
Tror ikke det er det jeg ligger på dødsleiet og skulle ønske var annerledes nei ❤️ stå på videre ❤️ ha en super Tirsdag ❤️
Jeg er fra en «barnehagefamilie», min mor, mormor, svigermor, svigerbror, tante og flere jobber i barnehage, inkludert meg selv. Vi valgte å ha datteren vår på nå 13 mnd hjemme ett år ekstra. Strekker økonomien langt for å få det til. Når hun var 8 mnd begynte vi å få «barnehagetøy». Nesten ferdig merka med navn og nummer for selvfølgelig skulle datteren min i barnehagen når det nye barnehageåret starta. Vi må enda forsvare det valget, og det sniker seg ofte inn kommentarer om at «i barnehagen så lærer de…» «i barnehagen gjør vi det slik…» Vi ser at jenta vår trives hjemme, de ser ei blid, fornøyd, flink og selvstendig jente. Likevel får de oss til å føle oss som dårlige foreldre som har valgt å være hjemme.
Ikke sant 🙂 Når de kommer med «barnehagetøy» da er det fått for langt sier nå jeg ? Godt å høre dere står på deres ❤️
Ha en super Tirsdag ❤️
Jeg har barna mine hjemme til de er 2år, og trives veldig godt med det! Storebror har kanskje vært der 40-50% det året han har gått der (var 2år og 3mnd da han begynte) og lillesøster skal begynne når hun er ca 2år (8mnd nå). Jeg jobber nattevakter og turnus, så barna mine kommer alltid til å ha korte dager og fridager hver uke. Ser at storebror på 3,5år har hatt veldig godt av bhg pga. mange ting, men hovedtida er han hjemme <3
Så bra at dere har funnet en løsning som passer dere 🙂 Ikke noe som er bedre enn det ❤️ ha en super Tirsdag ❤️
Supert innlegg 😀 Her har vi barna deltid i barnehagen, de har begynt etter de har fylt 2 med deltids plasser. det fungerer så flott for oss. Vi har heller ikke sfo på 1 klassingen noe vi faktisk har blitt spurt om flere ganger. senest her om dagen ble jeg spurt om mini begynner i bhg til høsten, nei svarte jeg. han skal være hjemme til han er ihvertfall 2,5 ( kanskje lenger, det tar vi den gangen) føler man blir sett litt ned på ved å velge litt anderledes en folk flest. Ungene er små kun en gang, jeg har ikke valgt å få barn for at de skal være borte hele barndommen ! Her er det så masse som skjer sosialt unasett så det er ikke noe problem !! heia hjemme mamma»r. å heia de andre mammane som gjør det som passer for dems familie 😀
Vi har heller ikke SFO, og jeg ser på mine to at de er utslitte når de kommer hjem så for oss er det et lurt valg. Og da er det ikke sååå lenge 3,5 åringen er «alene» heller.
Jeg respekterer ditt valg, og synes det er bra at du er trygg på at du valgte rett for dine barn. Men jeg skjønner ikke at du må vise til studier for å rettferdiggjøre at du har barna hjemme. Hvem spør om slikt? Hvis man drar frem studier virker man med ett litt usikker synes jeg. Vi har ungene våre i barnehagen, og for oss er det best. Har ikke noe behov for å forsvare det valget for noen. Setter virkelig folk forsatt spørsmålstegn ved en slik avgjørelse? Det har jeg ikke opplevd. Ellers synes jeg du vanligvis har en fin blogg med interessante innlegg!
Ja, jeg må fortsatt forsvare vår avgjørelse. Og da gjerne for helsestasjonen ol 🙂 Men legen er enig i vår avgjørelse for våre unger 🙂
Og tusen takk for tilbakemelding på bloggen ❤️ Det varmer ❤️
Det de fleste kan enes om er at man blir sett ned på, for det er umulig å tekkes alle. Jeg ble sett ned på fordi jeg valgte å sende i barnehage. Hadde jeg ikke hjerte? Om man bare kunne møte forståelse for at man var forskjellige, du? 😀
Nienna sa det godt, det har egentlig bare flyttet seg. Men den dårlige samvittigheten den består uansett tid.
Huff, ikke bare bare dette med barn og valg nei. Og det jeg skal frem til er at det som passer for en passer ikke for alle.
Men når helsesøster etter 8 år der nede enda ikke har fått det inn at jeg IKKE hører på det barnehageøret, synes jeg det er for ille at jeg skal måtte forsvare valget vårt. Enda det er HUN som ser de ligger langt fremme. Hadde de ligget bak på noen måte hadde det vært en annen ting.
Jeg tror det er viktig for helsestasjonen å snakke om barnehage jeg. Hvis du føler at du må forsvare deg så har du tydeligvis en tvil ifht valget.
Grunnen til at det er viktig at de spør, er at selv om det er en selvfølge for din familie at barna ikke går i bhg og at barna har en hjemmesituasjon som er tilstrekkelig i forhold til deres utvikling, så er det ikke sånn i alle hjem der mor er hjemmeværende med barn.
Hos oss har vi gjort litt forskjellig pga vår situasjon, men etter ca 2 års alder har våre gått i bhg. Vi ville at barna skulle omgåes barn og andre voksne, og vi ville begge jobbe.
Vi var også tydelige på at vi begge er jevnbyrdige foreldre, og hvis det er sånn at «all kosen» blir med mor, far går på jobb og forsørger, så blir det ujevn kontakt med ungene.
Så vi har delt på oss så begge har vært hjemme mens den andre jobbet, og så har ungene hatt full plass i bhg, vi har begge jobbet 100% med noe flexitid, og har derfor gjort det sånn at ungene, hvis de vil, har kunnet være hjemme en dag i uka med en av oss.
Jeg lurer ofte, når jeg leser slike innlegg som dette HVORFOR det er bra for ungene at de ikke går i bhg. At den ene datteren din har kjedet seg i bhg kan jo komme av så mye, og unger er forskjellig. Hva gjør man når man er hjemme?
Det er ofte at det blir mye skjerm for eksempel, terskelen for å være ute er høyere, det blir for liten omgang med andre barn og voksne. Hvordan gjør man ting for å gjøre unger trygge, få mestring uten foreldrene tilstede, bli selvstendige (til en viss grad, ja, jeg vet de er barn).
Så et utfyllende innlegg om HVA hjemmetilværelsen dreier seg om ville jeg likt å lese om.
Supert at du er kritisk og stiller kritiske spørsmål. Men dette er helsesøsteren som vi har hatt til alle fire, så hun vet godt hvor vi står og hva vi mener passer oss. Så at vi må forsvare dette valget overfor henne med HVERT barn synes jeg er tullete. I tillegg så er legen på vår side, da våre barn sliter mye med luftveiene og kraftig eksem på høst og vinter halvåret. Så her er det helse som spiller inn også 🙂
Synes deee har gjort det på en super måte, og for vår del spiller det en del inn på helse også. Slik at det ble naturlig å gjøre det slik.
Tusen takk for tips til innlegg, skal helt klart få lagt ut et innlegg om vår hjemmehverdag ❤️ Ha en super Tirsdag ❤️