Mamma, på godt og vondt…

Nå beveger jeg meg litt ut av komfort sonen, og jeg er litt usikker på hvor mye eller lite jeg vil dele av dette. Jeg vil ikke utlevere barna for mye på nettet, samtidig ønsker jeg å kunne hjelpe andre som er i samme situasjon.

Jeg heter Trine Lise Jacobsen, og er mamma til en jente som er høysensitiv / særlig sensitiv.

Allerede når hun var baby merket vi at det var noe som ikke var hos alle andre babyer, for eksempel når vi hadde familieselskaper kunne hun sove i 3-5 timer i strekk, mens det ble bablet og snakket rundt ørene hennes. Og når de var gått og det var rolig, våknet hun. Hun likte aldri å gå fra fang til fang.

På 1 års dagen sin løp hun å gjemte seg når gjestene kom, dette gjentok seg også på 2 års dagen hennes. Da satt hun kun på fanget til en av tantene sine som hun stolte 100% på og spilte på mobilen hennes. Hun løftet så og si ikke blikket, før det kun var tanten og besteforeldre igjen. Det ble litt bedre på 3 års dagen, men vi må til dags dato gå igjennom hvem som kommer i familieselskaper og hvem som skal sitte hvor slik at hun VET at hun ikke kommer ved siden av noen hun ikke er 100% trygg på.

Vi slet mye med søvnen hennes når hun rundet 10 mnd, ALT var galt og hun våknet X-antall ganger hver natt og hylte. Hun fant virkelig ikke roen. Og om jeg ommøblerte rommet hennes, kunne jeg bare glemme at hun sov. Jeg forstod etterhvert at alle syntetiske stoffer og flanell plaget henne, alle sømmer og lapper like så. Så vekk med slike ting, men hva står man igjen med da når barnet i tillegg er atopiker og ikke kan bruke ull? Løsningen ble å ha varme på og la henne sove i nattkjoler i bomull eller i bare bodyen. Og kun glatte bomullsengesett.

Når hun var 18 mnd fant vi ut at jeg var gravid på nytt, og vi bestemte oss for å bytte soverom på henne slik at hun fikk det innerste slik at ingen måtte forbi hennes rom da hun reagerte mye på lyder, og fra den dagen sov hun om natten. På det rommet hører man trafikken utenfor som en jevn dur, og den gjør at hun sover godt, akkurat som alle stemmene som gjorde at hun sov så godt som liten. Det er fortsatt ikke mulig å gjøre om hvor sengen står på rommet, men jeg får flytte på alt annet.

Etter mange måneder med krangling, tårer, utmattet barn og utmattede foreldre kom jeg tilfeldig over en artikkel om høysensitive barn, og jeg var solgt og jeg følte endelig at jeg hadde en knagg å henge alt på. Og etter å ha tatt denne testen var jeg ikke lenger i tvil, frøkna var høysensitiv, hun var ikke i en evig trass alder og det var ikke mine mammaevner som var totalt ubrukelige.

Dette er ikke en diagnose, men et personlighetstrekk, og jeg er spent på hvordan det kommer til å påvirke henne i tiden fremover. Når hun begynner i barnehagen, når hun begynner på skolen, sosiale sammenhenger o.l. Vi har begynt på noe som heter Gøy med ball sammen med henne, og de første gangene var et mareritt. Hun gråt når andre barn tok på denne, hun gråt når treneren snakket til henne, så vi lurte på om dette egentlig ble litt overveldende for henne. En dag tok vi med oss storebror, og jaggu da blomstret hun som en rose i solveggen. Hun var med på alt, hun gråt ikke en eneste gang og hun storkoste seg, og det varmet mammahjertet at hun er så trygg på at storebror er der for henne og passer på henne. Og med han ved hennes side føler hun at hun kan klare ALT, det er helt fantastisk å se. (Ja, de krangler som hund og katt flere ganger om dagen, men er lillesøster skeptisk og redd er storebror alltid i nærheten og hjelper henne).

Nå er hun snart 4 og nye utfordringer står for tur, hun er mye mer verbal en mange barn på hennes alder, hun legger merke til så mye med detaljer enn andre 4 åringer, og det er mange ting hun absolutt IKKE gjør som andre på hennes alder gjør fordi hun nøye vurderer og tenker før hun gjør noe. Og når ting ikke går helt etter planen blir det kaos, så å være i forkant er viktig. Det er viktig å være forutsigbar, ikke ha mange endringer i planene, fortelle hva som skal skje i løpet av dagen og ikke endre for mye for brått.

Selv det å få en annen plass ved matbordet enn hun pleier å ha, kan være nok om hun er sliten etter en lang dag. Så velg dine kamper om du har et sensitivt barn, og la de få “bestemme” litt ekstra. Du blir kanskje kalt ettergiven og ukonsekvent, men kan man hindre at poden skriker i hysteri blant folk, så får det være for det finnes ikke noe værre for disse barna enn at ukjente mennesker skal begynne å bry seg og snakke med dem når de er i en slik transe. Og det er vår jobb som foreldre å beskytte dem når de er så sårbare.

Og etter å ha lest denne bloggen, så vet jeg i allefall at jeg må skaffe meg boken Særlig sensitive barn. For jeg tror den kan hjelpe oss å forstå og kunne forklare andre mennesker rundt oss hvordan dette er for oss og hvordan det føles for henne, og ikke minst forklare for dem hvorfor hun spør om de litt dypere spørsmålene hun kommer med, hvorfor hun synes det er vanskelig å sette ord på følelsene sine og hvorfor det er så intenst når en lapp i buksa klør, og hvorfor vi da gjør som vi gjør.

Dette er absolutt ikke en sykdom eller en diagnose du får når du kommer til fastlegen og forklarer siruasjonen, dette er noe hun mest sannsynlig kommer til å ha hele livet, og det er min jobb som mor å være der på godt og vondt og hjelpe henne så godt jeg kan med å finne sin plass i denne verden 🙂

Har du erfaring med høysensitivitet?