I det siste har det florert med artikler om at for første gang på 50 år begynner tallene på ammende å peke i en kurve nedover. Og her er det nok mange faktorer som kan spille inn her, blant annet hvordan vi kvinner skal klare alt selv hele tiden, presset om å være “perfekt” og ikke minst liggetiden og hjelpen man får på barselavdelingen.
Flink pike syndromet!
Jeg har selv vært der for snart 2 år siden, jeg fikk barn nr 3. Jeg hadde den siste tiden av svangerskapet planlagt hvordan jeg skulle gjøre det med ammingen, og to barn som gjerne vil ha mammas oppmerksomhet akkurat da. Barn som våknet om natten og alt skulle gå så lekende lett, jeg hadde jo vært igjennom dette to ganger før, så dette skulle gå lett som en lek. Og huset skulle være noenlunde ryddig til en hver tid.
Vel, når jeg leser det nå så ser jeg jo at dette var helt usannsynlig. De første 3,5 mnd ammet jeg hver 2. time døgnet igjennom. Og hadde det ikke vært for mannen tror jeg at jeg hadde gått i kjelleren, men har tok de to store med seg og gjorde egne ting med dem så jeg og minstefrøkna fikk ro. Han tok de to store om natten, så jeg kun trengte å fokusere på Karoline. Han har vært uvurderlig, for det er ikke til å legge under en stol at det å få tre barn på fire år er hardt for kroppen og det blir liv i leiren hjemme. Og jeg tror det er viktig at man får hjelp fra de rundt seg, man skal ikke stresse rund.
I andre kulturer får ikke kvinner som akkurat har født lov til å gjøre noe som helst. De får iallefall ikke lov til å ta i maten, for de er urene 🙂 Kanskje noe samfunnet i dag burde tenke på, og at den første måneden etter fødsel er felles permisjon? Slik at mor kan få avlastning og hjelp i hjemmet, og far kan få tidlig tilknytning til barnet sitt.
Liggetid og hjelp på barselavdelingen.
Her varierer det MYE fra sted til sted, og person til person som jobber på avdelingene. Med førstemann mistet jeg MYE blod, og var på grensen til overføring, jeg var førstegangs fødene og hadde sydd mer enn nok der nede. I tillegg til en haste operasjon rette etter fødsel. Fikk jeg hhjelp på barselavdelingen? Nei! Først glemte de oss, så mannen måtte gå å hente de. Og jeg var oppe å gikk med kun 6,? i blodprosent. Jeg ringte på hjelp og fikk beskjed om å gjøre det selv. Ja, vel tenkte jeg støttet meg på vognen og jeg og mannen tok skiftene på tur. Jeg fødte IKKE på samme sted de to andre gangene. Jeg fikk til ammingen sånn noenlunde på sykehuset, men når vi kom hjem hadde jeg blødende brystvorter, jeg gråt og ungen gråt. Hva nå? Når han var 7 uker gammel fant jeg ut at han hadde stramt tungebånd, så han hadde vondt og ville ikke ha puppen. Når jeg sa det på helsestasjonen at jeg ville slutte å amme, fikk jeg beskjed om å sitte en hel helg i sengen og bare amme!! Nei takk, sa jeg og sa det at så lenge han ikke ville ha så fikk det bare være.
Med nr 2 fikk jeg til ammingen på sykehuset selv, men når jeg trengte hjelp og smertestillende pga etterrier følte jeg meg til bry, og jeg fikk beskjed om at det var vanlig å ha det sånn, så det burde jeg bare bite i meg. Jeg var absolutt ikke forberedt på at de ble værre med nr 2, men med litt smertelindring så gikk det fort over. Jeg trenger vel ikke si at jeg ikke ringte mer på hjelp den gangen. Jeg klarte å fullamme til 3 mnd, og stoppet helt innen hun var fylt 6 mnd.
Så jeg forventet ikke så mye når jeg skulle ha nr 3. Jeg ble trillet på rommet, og med beskjed om å slappe av. Gjerne få dusjet og gått på do. De kom inn med apparat for å sjekke om blæren var tømt, kjente på livmoren ca 1 gang i timen, og ga stadig beskjed om at de var her om det var noe. Jeg følte meg trygg! Karoline ville ikke ta høyre puppen og frustrasjonen gnagde i meg, og mannen ba meg ringe på. En eldre barnepleier kom inn, og sa at jeg måtte ringe for de var der for å hjelpe meg. Hun fikk frøkna til å ta puppen og ikke minst tømme den. Og hun var stadig inne for å se at alt gikk fint. Og jeg får ikke takket den damen for at hun var så “på” for å hjelpe meg selv om jeg hadde fått nr 3. Hun hentet mat, vann og passet på uten at jeg følte meg til bry. Og denne gangen varte ammingen til hun var 1 år, da stoppet hun av seg selv.
Så jeg er 100% sikker på at grunnen til at flere ammet mer før er at de hadde lengre ligge tid på sykehuset. Nå blir det mindre tid jo fler barn du har, mens før fikk du ligge lenger om du hadde fler barn slik at mor og barn fikk igang amming, og man fikk ro. Med nr 1 lå jeg i 3 døgn, med de to andre 2 døgn. Jeg synes det er en trist utvikling, men når det ikke er penger til det så er det ikke penger til det, og det er virkelig ikke sykehusets feil, men politikerene som skal spare inn over alt. Og det er ille at det skal gå utover et nytt liv som settes til verden.
Mamming er viktigere enn amming!
Størsten er mer eller mindre flasket opp på morsmelkerstatning, og han er blitt en intelligent liten gutt som ligger foran flere på sin alder. Han har absolutt ikke tatt skade av det, og vi fikk en harmonisk og god spedbarnstid. Det var det som passet oss der og da, og jeg er utrolig glad for at jeg valgte å kaste inn hånklet når jeg gjorde det, selv om jeg der og da følte at jeg sviktet sønnen min når jeg så baklysene på bilen til mannen som skulle ut å kjøpe den første esken med morsmelkerstatning. Jeg gråt så jeg ristet når jeg gav den første flasken, men etter 4 timer var det glemt. Barnet sov, han ble mett og han fikk en ro som jeg ikke hadde sett på han før. Det var så godt å se, og det bekreftet at magefølelsen var rett.
Jeg kjenner flere som har måttet gå over til flaske, og jeg får vondt av dem når folk med vilje poster innlegg på facebookveggen deres om at barn som ikke blir ammet blir dummere, eller at de ikke utvikler hjernen og nerver riktig. For flaskebarn blir like fine barn, og vi må slutte å spre propaganda rundt. JA, morsmelk og amming er absolutt det beste (og enkelste) , men foreldre som går over til flaske gjør det av en grunn og det må vi respektere. Mamming er viktigere enn amming. En ukomfortabel mamma gir en ukomfortabel baby.
Men fokuset på ammehjelp burde være bedre, og ikke så tabu. Man skal ikke føle seg mislykket fordi man ikke får det til. I alle kommuner burde det være helsesøster eller jordmor som har ammet selv eller er flink til å hjelpe med ammeteknikker, man bør kunne møte opp med tårer på kinnene og få hjelp der og da. Evt en egen ammepoliklinikk? Man bør få den hjelpen man trenger for å komme igang med ammingen på sykehuset, og øke liggedøgn for de som trenger ekstra hjelp til å få det hele i gang. For jeg vet det er så mange som vil, men får det ikke til. Men som heller ikke har noen steder å få hjelp!
Del dette innlegget om du er enig i at politikerne må få opp øynene og styrke barselomsorgen ikke kutte ned på den!
Jeg er enig med deg! Jeg ble selv atet med flaske og det er ikke noe i veien med meg 😛 Jeg er veldig glad jeg har klart å amme Miriam Elise så lenge som jeg har gjort, men hadde jeg måttet slutte, så hadde ikke det vært noe nederlag. Hun har aldri smakt MME. Det viktigste er at barnet får mat, riktig, god, og næringsrik mat! Jeg lå 3 dager på sjukehuset, men hadde jeg visst hvor mye jeg kom til å surre med amminga i begynnelsen (gikk bra etter ei uke), så hadde jeg bedt om å få bli der ei natt til.
Veldig bra skrevet! Jeg ammet i 6 mndr, og er kjempeglad for at jeg fikk det til. For hjelpa jeg fikk på sykehuset var veldig dårlig. Gutten måtte få “bankmelk” siden han kastet opp og nektet å svelge melk i begynnelsen. Så jeg pumpet det jeg klarte så han fikk i seg med sprøyte, i tillegg til bankmelken. Amminga gikk ikke bra på sykehuset, men jeg ville(skulle!) få det til. Der og da følte jeg meg helt mislykket og ubrukelig som mor fordi fødselen endte med hastesnitt. Klarte jeg ikke å føde han så måtte jeg hvertfall klare å mate han! Følte at jeg ble oppfordra til å droppe amming på barsel, de hadde vel ikke tid til å hjelpe oss egentlig, så jeg satt med gutten på fanget. Prøvde og prøvde, men fikk det ikke noe særlig til. Var på sykehuset i 5 fager, da skreiv jeg oss ut selv. Med en gang vi kom hjem ordnet alt seg ift amming. Men det var mange tårer ift ammingen mens jeg var på barsel. Skjønner godt at mange velger flaske, og det må være opp til hver enkelt. Men jeg hører ofte at folk føler et press om at de skal amme. For meg var det motsatt! Jeg ville, men ble oppfordret til å gi mme siden vi hadde litt startvansker.
For meg var det helt omvendt – masinga og stressinga med å ville hjelpe meg med amming på sykehuset funka mer mot meg enn for meg, egentlig. Jeg fikk faktisk ikke melk før den første morgenen jeg våkna hjemme i min egen seng, og de fem første ukene fikk hun morsmelkerstatning fordi det var jo ikke nok. Men jeg la henne alltid til først, for jeg tenkte at hun skulle få kosen selv om hun kanskje ikke ble så mett av det. Plutselig en dag spytta hun bare ut flaska og var god og mett på morsmelk fra før. Men det var lett for meg, ungen var 5250 gram når hun kom ut, og kunne vel fint ha gått ned en kg eller tre om så var, uten at det ville utløse noen større krise… Jeg måtte etterhvert begynne å vekke henne så hun kunne gjøre noe med melkesprengen, for hun kunne godt finne på å sove i seks timer i strekk, og sovna igjen så fort hun hadde fått tak.
Jeg skjønner at det er mye mer stress med en unge som går for mye ned i vekt eller har vondt, og stress er jo ikke akkurat bra det heller. Men jeg skulle ønske de hadde latt være å mase så mye om det på sykehuset, og bare latt meg finne ut av det selv.