Når jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg en fantastisk lærer som het Lena, hun var ganske fersk når jeg begynte der og hadde så mye å lære bort. Hun var sprek, energisk og utrolig dyktig i jobben sin. I dag tapte hun kampen mot brystkreften. I tillegg ringte svigermor og sa at noen i familien vår var gått bort.

Når jeg gikk på videregående hadde jeg en fantastisk lærerinne og en fantastisk helsesøster gjennom noen harde tider i ungdommen, også disse tapte den harde kampen mot kreften. To arbeidskolleger og en gutt jeg gikk i barnehagen sammen med tapte den samme harde kampen. For en ukestid siden tapte vakreste Melissa på bare 23 år også kampen mot kreften, så jeg har skjønt at man har rimelig dårlige odds når det kommer til den kampen der. Noen vinner heldigvis, men alle disse flotte menneskene ble så brått revet fra oss når kreften kom og herjet gjennom kroppen.

Jeg kjenner det gjør fysisk vondt i hjertet mitt når jeg tenker på alle disse flotte menneskene. Og jeg kan umulig sette meg inn i hvordan de hadde det på slutten. Selv om de har vært tungt medisinert for å hindre smerte så må de ha hatt noen tanker og drømmer om det som skjer rundt dem. Om at når de lukker øynene så får de dem kanskje aldri opp igjen.

Jeg følger også en pappas desperate kamp for sin datter på 7 år inne på facebook.  Lille Ylva er bare 7 år, og er nå ferdig med å kjempe mot kreften, selv om vi håper at et mirakel skal skje. De har jo skjedd før, dog veldig skjeldent. Og det som gikk mest inn på meg er videoen han la ut av henne, der hun ligger helt  stille å fredelig og slapper av. Hun er også tungt medisinert, for som foreldrene sier så er det smertelindring som er det viktigste nå. Hun skal ikke ha det vondt lenger.

Jeg kan bare prøve å forestille meg den smerten som mammaen og pappaen går igjennom hver eneste dag, der de må se datteren ligge å kjempe sitt livs kamp, og at de ser at livet ebber ut av den vakre lille jenta deres. Hun som var så livsglad. Som mamma så er smerten så ufattelig stor bare av å se på videoen og statusoppdateringene om denne jenta. Jeg tar til tårene hver gang, og jeg får fysisk vondt inne i kroppen. Og jeg ville allerhelst bare sovet sammen med alle tre barna for å passe på dem og holde rundt dem.

Jeg kjenner på den sorte samvittigheten over at man ble litt for raskt irritert av søskenkranglingen, og at man kanskje ble litt for sint på 3 åringen når hun fikk babyen til å gråte av å lene seg over henne i vippestolen. Og jeg kjenner at jeg skal ta vare på tiden vi har sammen, og gjøre det beste ut av den hver eneste dag. For en dag er den siste, og man vet aldri når den er.

Nå skal jeg liste meg inn til de sovende barna mine og gi dem en god klem alle tre. Og jeg er så evig takknemlig for at jeg har vært så heldig å få lov til å bli mamma til nettopp disse tre herlige skattene 🙂

Hvil i Fred, kjære Lena. Og vi tenner lys for deg og for vakreste Ylva (og alle andre som kjemper sin livskamp for å overleve). 

Kjenner du noen som har dødd av Kreft? 

denne sangen er til alle dere som har mistet noen dere ute.