I dag kom jeg over en artikkel som jeg synes var helt hinsides og jeg kan ikke skjønne at folk kan gjøre seg selv eller sitt ufødte barn noe så vondt. For den nye trenden nå er å prøve å få en baby som er minst mulig ved fødsel.
En ting er at man prøver å unngå for mange unødvendige kilo under svangerskapet, for mye vektoppgang er ikke bra det heller, men altså dette er gjerne genetisk. Med førstemann var jeg aktiv, jobbet, spiste sunt og la allikevel på meg 35 kg.
Man skal visst heller ikke vise at man er gravid nå, man skal være så trent at magen så og si ikke kommer frem. Man skal løpe 3 mila like godt i 8. svangerskapsmåned som når man ikke er gravid. Det er jo noe som er riv ruskende galt et sted?
Er vi virkelig blitt så kroppsfikserte at det går utover den lille uskyldige som ligger i magen?
Mine barn har veid mellom 3900 og 4300 gram, alle tre. Jeg har sett ut som en flodhest på slutten, men det er absolutt verdt det. Allerede når magen har begynt å vises har jeg vært så stolt som en hane, og med vilje gått i klær som viser at det er et liv som vokser og gror inne i magen.
At man da får hengepupper etter amming, strekkmerker pga stor mage og løshud på magen det får bare være. Man er med på å skape et nytt liv til verden. Et helt lite menneske blir laget inne i min mage, og det er avhengig av meg for å overleve. Det er jo den mest fantastiske tingen jeg noen gang har vært med på, og jeg har gjort det 3 ganger. Og jeg gjør det glatt igjen, ikke noe problem.
Jeg blir skremt når jeg leser at kvinner i dag vil helst ha en baby på maks 3000 gram. Altså kunne man velge så hadde vel alle fått små babyer og født uten smertestillende i badekar, med kun et lite stønn i det babyen kom ut.
Slik er ikke realiteten, og hva gjør man om man sulter seg (og babyen), trener så du får blodsmak i munnen alle 9. mnd og du allikevel skulle fått en baby på 4500 gram, og magen minner mer om en medisinball enn en basket ball? Huden henger når magen trekker seg sammen og fødselen blir så vond at lystgass og epidural er gode venner fra starten?
Er man da mislykket? Har man feilet som mor og fødekvinne?
Nei, vettu hva!!!
Man skal være stolt av den voksende magen, løshuden, strekkmerkene og hengepuppene er bare et bevis på hva kroppen vår faktisk er i stand til å klare. Hvilke smerter og mirakler kroppene våre klarer. Det er et under og jeg tenker på det hver eneste gange jeg er garvid, at tenk, inne i min mage vokser det et helt menneske som skal være helt avhengig av meg i mange år fremover.
Er det ikke viktigere at babyen blir født sunn og frisk? Uten mangelsykdommer, undervekt og evt alt for tidlig fordi mor har anstrengt seg alt for mye gjennom svangerskapet? Er man villig til å risikere at babyen kanskje ikke er frisk når den blir født fordi kropphysteriet her til lands har gått helt bananas?
– Gravide i dag strever med å være så perfekte på alle måter, og det er et voldsomt fokus på kropp, vekt og kosthold. De siste årene har det blitt en tendens til å vise at man kan kontrollere inntaket av mat og trene mye. Dette kan nok medføre status også i svangerskap og barsel, sier Aaserud.
Hvor mange kvinner her til lands har ikke et største ønske bare om å bli mamma? Mens andre fokuserer på helt feil ting? Babyer er ikke trofeer eller status symboler, de er noen herlige små skatter som man skal ta godt vare på, lære til å bli gode mot andre og snille selv om verden ikke alltid er det tilbake!
Jeg synes det er utrolig trist at kroppsfokuset har tatt så stor plass i samfunnet at det nå går utover den lille i magen.
Her har jeg fortsatt 2 mnd igjen, og ja magen var stor men det er verdt hvert eneste sekund med stor mage og alle merker og ekstra kilo som fortsatt sitter på.
Synes du vordende mødre har feil fokus? Hva synes du om denne saken?
Del gjerne innlegget videre 🙂
Det er vel heller et fåtall som faktisk orker å trene til siste måned. Ingen ting galt i å trene å spise sunt når man er gravid. Greit at vi er heldige med å få oppleve det å sette et menneske til verden, men man skal da også huske å ta vare på seg selv oppi alt. Da jeg var gravid som 16 åring med mitt første barn, så var jeg stolt over både mage og strekkmerker (det er jo bare “tatoo” på kroppen som viser hva jeg har fått til)… Da jeg gikk gravid andre gangen var jeg stolt over magen, men strekkmerkene skjulte jeg siden jeg ikke synes strekkmerker var noe “kult” lengre. Å nå står jeg ovenfor å må gå ned 20 kilo i vekt for å få operasjon for å fjerne løs hud pga de plagene jeg har med den løse huden…. Om en baby er bare 3000g når den blir født, så betyr ikke det at det er skadelig for barnet. Man skal så klart ikke sulte seg selv som gravid, men det er lov å ha vett til å spise sunt. Å man ødelegger sin egen kropp om man setter seg ned på ræva fordi at man er gravid. Å det er ingen ting som sier at det er skadelig for barnet å være i aktivitet å trene når man er gravid. Alt med måte så klart. Man legger seg så klart ikke på en benk å løfter 100 kilo når man er gravid… men ja….
Hei.
Jeg er så absolutt enig med deg at man kan være aktiv og være sunn. Men når man med vilje sulter seg/spiser mindre enn nødvendig for å holde seg tynn gjennom svangerskapet, få mindre mage og få en mindre baby. Da blir det feil 🙂
De som sulter seg har jo helt klart et poeng. Men jeg ser ingen ting galt i å spise mindre. Det gjorde jeg andre gang jeg var gravid. Ikke fordi at jeg ville ha mindre mage, for jeg var jo stolt over babykulen. Men fordi at jeg hadde det noe vanskelig i svangerskapet å hadde et annstrengt forhold til mat. Å allikevel kom det ut en vellskapt jente på over 4 kilo 🙂
Så lenge man spiser så får babyen i seg den næringen den trenger. Å får de som går under kategorien “sulter seg” med å ikke spise… Ja de trenger hjelp, å da ligger det nok mere bak enn bare det å ville ha liten mage å liten baby.
de som sulter seg har jo helt klart et problem*
ser nå at jeg skrev feil haha
Jeg har selv erfart at de gravide og barselkvinenne skryter uhemmet av at de er så og si tynnere enn før fødsel 1 uke etter de har født, at babyen bare var 2900 gram og fødselen var sååå lett, og de var glad ungen ikke var større.
Jeg har selv 2 kompliserte fødsler og en lett fødsel bak meg, og det var med den tyngste av dem. Så disse kvinnene må lære seg at de kan få kompliserte fødsler uansett og underernærte babyer er slitsomt og trenger nøye oppfølging.
Jeg synes det er sykt at noen faktisk velger å heller går en dag uten å spise bare for å være på den sikre siden. Dette hadde jeg i mine egne termingrupper, så at det faktisk er en trend er jeg ganske sikker på 🙁
Min jente var 3460 og 51. At hun ble for stor var vel det jeg bekymret meg minst for under svangerskapet. Jeg var vel heller redd for at hun skulle få nok næring. Min egen vekt var ikke viktig, men jeg passet på å spise sunt, så godt det gjorde seg, for å unngå UNØDVENDIG vektøking (jeg gikk opp 25kg) og for å sikre henne gode næringsstoffer. Det er vel der fokuset bør ligge, friske babyer som har fått riktig næring gjennom hele svangerskapet, og en mammakropp som har fått god næring så den orker en fødsel og barseltiden etterpå!
Absolutt, det disse kvinnene ikke tenker på er at barselperioden og ammeperioden krever sitt av en mammakropp og da er det greit å ha litt ekstra å ta av. Og om babyen skulle bli syk den første tiden og ikke spiser så godt er det godt at de har litt å tære på. Små babyer blir fort skummelt små når de går ned i vekt pga dårlig matlyst.
Herlighet, det er helt sykt å høre hva enkelte forestiller seg!
Jeg gikk opp 20 kg og hadde en kjempemage på slutten, jeg har likevel aldri følt meg flottere! Og ut kom det en frisk og rask babygutt 🙂
Et sunt svangerskap og baby framfor alt tenker jeg! Så kan babyen veie det den vil 🙂
Kunne ikke vært mer enig 🙂
jeg fikk min gutt før termin og da var han 1920 gram. i uke 33+6.Jeg er sikker på at han hadde vært rundt 3 kg hvis han kom nerme termin.Hadde han vært 5 kg hadde jeg vært like glad i han som hvis han var 1 kg eller noe under eller over.At noen kan tenke på vekten til et barn er rart synes jeg vertfall før det blir født :S
Ja, det er for meg også veldig rart. Og ikke minst er det en skummel utvikling av kropshysteriet som er allerede.
Hæ? Dette er jo helt vilt!
Jeg får lyst til å riste disse damene og lære dem om verdier.
Jeg trodde forresten de fleste gravide ventet utålmodig på at magen skulle begynne å vises. Det er jo da livet virkelig begynner å bli bra. Man får alltid sitte på bussen, man kan snike i dokøen og folk holder opp dørene for deg. Har aldri hatt det så fint som siste trimester i mine to svangerskap.
Haha, du vinkler alt til en morsom versjon. Digger det!! Er gjerne med deg og rister litt vett inn i disse damene. En velskapt baby er vel det viktigste om man legger på seg 5 eller 25 kg og om babyen veier 2900 eller 5900 er vel et fett så lenge hun/han er frisk?
Jeg ble også irritert da jeg leste den saken. Jeg har selv fått tre såkalt dysmature (undervektige) barn. Og en ting er helt sikkert, det er ikke noe å hige etter. Ungen blir veid, målt, stukket og målt temp på hver tredje tine de to eller tre døgnene du er på barsel. Altså ungen blir faktisk stukket i Helen hver tredje time. Det er ikke noe gøy, ikke i det hele tatt. Og fødselen gjør like vondt uansett. Det er hideomjretsen som bestemmer hvor stort press fødselen utgjør, og et barn på 2900 kan ha like stort eller lite hode som en unge på 3900! Dessuten er det svært lite som er like vakkert som en gravid kvinne. Og jeg håper at jeg kan få muligheten til å vise frem en gravidmage, iallfall en gang til!
AMEN!! Jeg er så enig. Gravide kvinner er flotte, selv om man kanskje ikke føler seg sånn selv der og da. Ser på bildet av meg med struttende mage og kjenner litt på at om kanskje et par år så vil jeg ha en til. Er jo ikke fylt 30 enda en gang.
Og som du sier dysmature barn er ikke noe å hige etter, de skal mates omtrent etter klokken, de skal sjekkes blodsukker på, de skal taes prøver av.
Siste gangen la jeg på meg minst av alle tre gangene og fikk allikvel svangerskapsdiabetes. Og KAroline måtte stikkes ørten ganger. Og at disse kvinnene kan sette skylden på medias fokus på svangerskapsdiabetes og vekt oppgang i svangerskapet stusser jeg litt på. For når jeg fikk det lette jeg meg nesten i hjel for å finne informasjon om det 🙂
Jeg ble også skremt da jeg leste den artikkelen…jeg har 3 barn som alle 3 har vært store ut ifra når de er født…nå sist gang var jeg enorm da jeg hadde nesten 3 x normal mengde fostervann i tillegg….og jeg ville gjort alt igjen for barna mine….jeg skjønner ikke hvordan noen synes det er stas å evt få en baby som må tilbringe ekstra tid på sykehuset pga lav kroppsvekt….min første var stor ut i fra når han var født, men han var fremdeles 6 uker prematur og det ga oss 4 uker på sykehuset før han var sterk nok til å spise selv så vi kunne reise hjem….hvorfor vil noen dette for barnet sitt lurer jeg på….skremmende er det…
Ja, jeg synes også det er en skremmende utvikling. Fokuset bør være på at man får en frisk baby, så får man heller trene litt ekstra og gjøre tiltak når man har fått babyen ut om man synes det er forferdelig 🙂
Tja, jeg tenker at venninnene til Hanne kanskje ikke er representative for gravide og at det heller ikke er snakk om noen trend. Dessuten tenker jeg at det blir generaliserende å spørre om vordende mødre har feil verdier/fokus. Vordende mødre er ikke like.
Klikk-artikkelen handler om Hannes venninner, ikke om den store gruppen gravide. Jeg tenker at det er lurt å være litt kritisk og ikke sluke de påståtte trendene som om det skulle være små sushibiter. Hvis jordmødre og helsesøstre observerte det samme, ville jeg blitt mer skeptisk.
Når det er sagt, så tenker jeg at hver enkelt av oss ikke må slutte å bry oss, men si ifra på en respektfull måte hvis vi ser at en venn sliter. Hvis en venninne slanker seg under svangerskapet, er det et dårlig tegn. Kanskje vi skulle ta tak i det, sette av tid til en dypere prat, hjelpe henne? Det er det som teller, ikke det mediaskapte bildet av hvordan ting er.
Jeg har nå tre tette svangerskap bak meg og det siste var for 10 mnd siden, og jeg ser også mye av dette i det virkelige livet. Min var BARE 2990, åja, min var 3980. Da får man gjerne et medlidenhets smil eller en kommentar som huff det må ha vært en hard fødsel 🙁 Gikk du mye opp i vekt ?
Så det er dessverre stooort fokus på str på barnet og vektoppgangen altså 🙁
Jeg kjenner igjen fokus på vektoppgang, men jeg er skeptisk til å kalle noe en trend når det ikke nødvendigvis er det. Fokus på vekt og størrelse har det alltid vært, men ikke på denne måten som artikkelen påstår.
Kildegrunnlaget er spinkelt og det gjør saken lite troverdig. Les gjerne på Facebooksiden til Aftenposten, debatten til artikkelen der (en litt bedre utgave av Klikk sin).