Bildet er lånt her.
I helgen leste jeg en artikkel på klikk.no om hvordan man skal få barnet ut av foreldresengen. Og det er en del i den artikkelen som nybakte foreldre kan rive seg i håret over, og det gjør også jeg som er tobarnsmor. Men jeg gjør det mest på de nybaktes vegne, og pga at jeg er litt lei av at såkalte eksperter på området skal uttale seg om hvordan dette bør og skal gjøres.
Ut ifra artikkelen så virker det på meg som at barn ikke skal sove sammen med foreldrene overhodet, fra dag en skal barnet legges i egen seng og de skal kunne roe seg selv slik at de sovner på egenhånd. Hvor er logikken i det??? Barnet har i 9 mnd ligget i mors mage, hatt det varmt og trangt, hørt mors stemme og kjent hennes bevegelser, og når det kommer ut skal det ligge for seg selv i denne store verden? Nei nei nei!!
Ingen av mine to har sovet i sine egne senger, de har sovet kanskje fra 24.00 – 02.00 i egen seng, så har de kommet opp til meg når de skal ammes, og har blitt liggende hos meg. Lillesøster sov hos meg HELE tiden fra hun var nyfødt til hun var ca 6 mnd. Og for oss var det helt naturlig, ingen av oss er syke, røyker eller andre ting som er farlig for en liten babykropp. Og begge ungene har fått ligge hos oss så lenge de har hatt et ønske om det. Storebror var 5 mnd første gang han ville sove i egen seng, og var 9 mnd når han fikk eget rom, mens Lille søster var 8 mnd når hun begynte å sove i egen seng, og var 13 mnd når hun fikk eget rom.
Jeg vet at noen av barna til mine venninner har sovet på eget rom fra starten av, og jeg synes dette er noe som bør være opptil hver enkelt. Det er INGEN fasit!!! Dette er noe man må føle seg frem på akkurat som alle andre ting når det kommer til barna våre, en ting som funket med barn nr 1 eller med barnet til naboen bør ikke fungere for deg og dine barn.
Og i det siste avsnittet av artikkelen sier Professor Bjørn Bjorvatn :
“Barna blir tryggere, mer forutsigbare, mindre irritable og gråter mindre, viser undersøkelser der barna har lært seg å sovne på egenhånd”.
Dette er ikke jeg helt enig i, for mine barn er alt dette og vi har drevet samsoving når de var babyer, og de får lov til å komme å legge seg sammen med oss om de våkner om natten. Storebror følger vi tilbake i sin seng om det er kl 02.00 på natten og det bare er at han tror det er morgen, og det har gått knirkefritt, men om han har drømt eller har vondt noe sted så får han sove hos oss. Og vi har ikke noe problem med dette dagen etter.
Det står også på slutten av artikkelen at samsoving gir en økt risiko for Krybbedød, men på sidene til Landsforeningen for uventet barnedød, så står det at det ikke er bevist så lenge mor ikke har røykt i svangerskapet, at noen av de i sengen røyker, er alvorlig overvektig eller har tatt sterke medisiner.
Så min oppfordring til nybakte foreldre: Sov sammen med barnet ditt om det er det som passer for dere, de sover tidsnok i sin egen seng. Og man får aldri denne tiden tilbake, så ta vare på den.
Hva mener du om samsoving? Har du sovet eller sover du sammen med ditt/dine barn?
Jeg er bare SÅ enig med ALT du skriver. Er grusomt lei av det skal komme uttalelser fra eksperter hele tiden. Man må bare føle seg frem. Vi er mennesker, og har forskjellige meninger og behov. Så ingenting er likt for noen. Dessuten må vi huske på at babyer er noen små vesener som trenger masse, masse nærhet og kjærlighet, så hvorfor skal vi alle bli hjernevasket til å tro at det for babyen er RIKTIG Å SOVE ALENE fra dag 1 ? For min del så mener jeg at det er mer naturlig at babyen da får sove med foreldrene, siden verden fortsatt er stor og ukjent. Og fordi babyen har ligget 9 mnder i magen til mamma. Er så lei av å høre ting som at: “Å, nå gråter babyen igjen, ikke ta han opp med en gang. Da blir han bortskjemt”. “La han gråte litt” bla bla bla.. Babyer gråter faktisk for en grunn, og det er ingenting som heter trassing når de er så små. Så selvfølgelig tar jeg opp min baby, og trøster han når han gråter. Han er jo fortsatt liten.. Mange rare ting som vi liksom blir foret opp med når det gjelder babyer, men jeg synes det er så viktig å huske på at de er små, hjelpesløse, og trenger masse, masse nærhet.
Enig!:) og er jo ganske kos å sove m barna sine…
Samsoving har mye positivt med seg i starten 🙂 Vi gjorde det med Kajsa,og hadde en fornøyd og trygg sovebaby. Skal gjenta det med lillesøsteren nå og.
Meeen,frem til en viss alder. Til de skal begynne å bygge rutiner og blir så store at de skjønner hvordan ting fungerer.
Så vi avvennet Kajsa sakte men sikkert med samsoving da hun var ca 4 mnd tror jeg vel det var,slik at hun skulle bli vant til å sove i sin egen seng og føle seg trygg der.
Ikke interesert i å ha en stor jente som nekter å sove i sin egen seng :p
Klarer ikke sove godt om Kajsa kommer inn til oss på natten,for hun er sååå urolig når hun sover,og ender opp med knuffinf og vonde liggestillinger.
Hun flyttet på eget rom da hun var 10 mnd gammel,kunne nok ha flyttet henne tidligere over for hun sov godt på natten. Men jeg ville ha henne der 😉
Vi får se hvordan det blir denne gang,må se ann personligheten til snuppa og søvnmønsteret hennes.
Storesøster delte seng med oss mye de første 4-5 mnd.. da hun var 6 mnd fikk hun eget rom, da var hun klar for det og sov godt.
Med tvillingene har vi hatt den som har vært i dårlig form (begge har kiss og kolikk) i senga vår. Ingen tvil om at det å være nær mamma og pappa har en smertelindrende effekt =)
Jeg er ikke helt enig i dette med at det er unaturlig for babyen å ligge alene. Både L og P har sovet i egen seng fra første dag hjemme og det er grunnet at R røyker. Og da har de det best i sin egen seng.
Man kan gjør mye annet i leggerutinene som gjør at barna føler seg trygge og at det blir naturlig å ligge alene, selv om de sover i egen seng.
Men det er veldig koselig å ligge sammen med babyen, det er jeg absolutt enig i. Begge ungene har hatt gode soverutiner og sover godt om natta. Tror ikke de hadde gjort det om de ikke hadde følt seg trygge eller følt seg ensomme.
Som noen over kommenterer om det er RIKTIG for babyen å sove alene fra dag 1, så er vi ulike der. Jeg ser tankegangen, men man kan ikke si at det er RIKTIG å samsove heller. For våre barn er det riktig å sove alene på grunn av at mannen røyker og at det ikke bra for barna våre å samsove med oss. Men jeg synes ikke barna våre får mindre omsorg fordi de må ligge alene i egen seng når verden er stor og ukjent. Man kan lage fine “huler” i sengen deres som er trygge og lune når verden er stor og ukjent.
P blir 3 mnd nå på lørdag og han har sovet natta over(dvs mer enn 7 timer) siden han var 12 dager gammel. Den siste mnd så har han lagt seg rundt 20-tiden og sover frem til 5-6 tiden. Så blir det pupp også videre soving i 3-4 timer til. Når jeg legger han, så får han pupp av meg før han blir lagt i sengen sin. Der synger jeg og stryker på han. Han ligger å ser på meg og når jeg er ferdig med sang og sier god natt, så vrir han hodet mot siden og sovner.
Jeg mener at vi som foreldre vet hva som er best for våre barn. Vi kjenner de best og jeg er absolutt enig i at ingen ekspert skal komme å si at dere gjør feil som samsover med barna deres. Det er ikke bare soverrutiner som skal til for at barna skal føle seg trygge, bli mer forutsigbar, mindre irritable og gråte mindre. Alt vi gjør med barna våre er med på å forme de til de menneskene de blir.
Så om man samsover eller ikke, man gjør det som er det beste for barna sine.
Vi har ett barn som har slitt med å finne roen fra dag en. Hun likte seg ikke i sprinkelsengen da hun var baby, hun gråt og gråt når hun kom oppi der, noe som faktisk kunne minne om redsel. Hun kunne sove i vogna på dagen helt uten problemer. Det letteste ble å samsove, for da sov hun i allefall, og vi alle fikk litt etterlengtet nattesøvn. Da hun var ett par år gammel så fortalte hun at det sto en mann i sengen hennes, og hun ville ikke være på soverommet i det heletatt. Vi vet ikke om det stemmer,men vi kastet sengen og kjøpte henne ny seng. (den gamle var arvet) og hun roet seg mye lettere. Hun er nå seks år, og kommer fortsatt over i vår seng nå og da, men sover lett i egen seng også:)Jeg er så glad vi ga henne den tryggheten som liten,siden hun tydeligvis så noe vi ikke kunne se og ble redd for dette. Jeg er glad vi ikke tvang henne oppi den sengen og lot henne gråte seg i søvn bare fordi noen mener det var det rette å gjøre. Vi har hatt våre kamper med folk som mener det var feil å la henne sove i vår seng der hun var helt trygg, for hun ble jo bare bortskjemt av å ligge der. Nå er hun en trygg og glad jente som trives i egen seng!
Det ble kanskje litt langt, men samsoving har iallefall hjulpet oss å få sove på nettene alle sammen:)
De babyekspertene har jeg ingen tro på. Enhver mamma er ekspert på sitt barn. Sånn er det bare. Begge mine har også sovet mye i vår seng. Trygt for både foreldre og barn det!