Som en vond drøm

I dag ble jeg vekket av Lillesøster  ca 6.30. Da hadde hun sovet hele natten på et rom som var i overkant varmt for hva en voksen person klarer. Jeg er inne ørten ganger for å sjekke henne, for jeg er så redd for heteslag. Det er både vifte på og vindu åpent, men varmen er der allikevel.

Storesøster og Storebror kom opp rundt kl 08.00. Vi spiste en god frokost, lekte med playmo og sang etter Kaptein Sabeltann. Jeg sjekket mail rundt kl 10.00.Da sveipet jeg innom facebook i tillegg, og der slo det mot meg: TERROR TRUSSEL MOT NORGE!! Mannen min var ikke sen om å kaste seg over TVen, og sette på pressekonferansen med Politiet, PST og Justisministeren.

Jo mer jeg hørte, desto mer kvernet tankene i hodet. Jeg tittet på barna våre som satt å lekte med duploklosser i ene hjørnet i stuen. Med et kom de grufulle bildene fra Syria og Gaza på netthinnen. Jeg tenkte bare på worst case scenario og jeg ble fysisk uvel og kvalm.

Jeg er en hønemor, jeg innrømmer det glatt! Tanken på at det er krig rundt om i verden og at det nå er en terrortrussel mot Norge, skremmer meg. Jeg har satt barna til denne verden for å ta vare på dem, beskytte dem mot det som er vondt, trøste dem om de har vondt eller vonde drømmer. Og jeg kjenner angsten griper et godt tak i halsen og brystet, klemmer det sammen så det er så vidt jeg kan puste. Tårene presser på, for tenk om det skulle skje dem, meg eller mannen noe så jeg ikke kan være der for dem? Tenk om noen er slemme mot barna mine, og jeg ikke kan gjøre noe som helst for å stoppe det? Det er vondt, det er som kniver som borrer seg inn i hjertet mitt og tankene spinner. Mammahjertet verker!

På pressekonferansen sa de: Lev som normalt, men ser dere noe mistenkelig så si ifra. Vær årvåkne! I kommentarfeltene på vg, dagbladet og på facebook ser jeg flere bekymrede foreldre som uttrykker at de er redde. For ja, det er det vi blir og det er vel en ganske normal reaksjon når man har sett utviklingen av terrorhandlinger i andre deler av verden?

Disse foreldrene får så det holder, de blir kalt hysteriske, hønemor og overbeskyttende. Er jeg det? Er jeg hysterisk fordi jeg er livredd for å miste et eller alle barna mine. Fordi jeg er livredd for å miste mannen min eller at barna skal vokse opp uten foreldrene sine? At bare en av oss skal overleve? Hva er sjansene for slike ting tenker kanskje du? Og ja tidligere i dag ville jeg sagt at det sikkert er liten sjanse for at noe slik skal skje, men det kan skje! Når den tanken skremmer meg i dagliglivet, så blir det ikke lett å «leve som normalt»  nå og dagene fremover. Men jeg skal absolutt prøve etter beste evne, og ungene skal påvirkes så lite som mulig, men det blir nok ikke noen flyturer, togturer eller lange fergeturer de nærmeste dagene. Det blir ikke turer til store folkemengder og steder jeg føler er uoversiktlige.

Ei venninne av meg er litt mer informert enn meg om hva som skjer i Norge de neste dagene, og hun fikk det til å knyte seg i magen min. For hun sa: Siden det er tidsbegrenset periode, er trusselen rettet mot Norway-cup? Mange barn, ungdom og voksne fra hele verden samlet på et og samme sted? Jeg er redd og engstelig for hva det er vi kan stå overfor. Hjertet jobber på spreng så pulsen stiger og jeg er ganske sikker på at jeg har at skyhøyt blodtrykk, for hvem vet hva terrorister kan finne på? De skyr absolutt ingenting, bare de får gjort det de skal. Og de dør gjerne i forsøket, og det er skummelt 🙁

Hva er dine tanker rundt terrortrusselen som vi står overfor?