På facebook er jeg medlem av en flott gruppe med hjemmemammaer, og i denne gruppen er det en mamma som har utfordret seg selv og andre hjemmemammaer til å skrive et innlegg om nettopp dette.
Jeg har selv vært hjemme siden Høstferien 2008, da var jeg rundt halvveis med Storebror og bekkenet takket for seg, så jeg ble sykemeldt fra jobben min i skolen. Jeg hadde en ganske fysisk aktiv stilling, så det lot seg ikke gjøre å gjennomføre en hel dag på jobb da, og legen var bekymret for varig skade på bekkenet om jeg ikke tok hensyn. Jeg har i tillegg en yrkesskade som gir sterke smerter i nakke og rygg. Denne har hemmet meg en del så det var et lett valg den gang å være hjemme med barna fordi jeg da kunne styre hverdagen mer etter min form og mine smerter.
Hvor lenge har du vært hjemmemamma og hvor mange barn har du?
Jeg har vært hjemmemamma i 8 år nå, og har fire barn.
Hvor gamle er barna?
Storebror er 7 år og 9 mnd, Storesøster er 6 år, Lillesøster er 3,5 år og Lillebror er 9 mnd.
Hva er det beste med å være hjemmemamma?
Å få se dem gjøre ting for første gang. Å kunne være der for ungene akkurat i det øyeblikket de trenger meg. Å kunne møte de med tryggheten om at det alltid er noen hjemme når de kommer hjem fra skolen.
Har dere noen rutiner eller hva er de viktigste rutinene deres?
På dagtid er de viktigste rutinene at vi spiser måltider sammen alle vi som er hjemme. Er det en som er syk og hjemme med oss er den også med å spise med oss. Og en tur ut for å leke, samt lese bok.
Fortell litt om hva dere gjør i hverdagen.
Vi leser bøker, leker, koser oss, baker, lærer tall og bokstaver. Vi går turer og opplever ting i naturen, og lager egne leker og bilder av det vi finner.
Er det noe som er slitsomt med å være hjemmemamma?
Absolutt. Jeg skal ikke glorifisere hjemmemammatilværelsen, for det er virkelig ikke for alle. Man har alltid et barn hengende i buksebenet, privatliv på do er ikke eksisterende og du føler noen ganger at du går i din egen lille boble. Og tenker kanskje ikke over at ammetoppen henger på halv tolv eller at du ikke har vært hos frisør de siste to årene.
Man setter seg selv og sine egne behov til side, og barna først til en hver tid. Og noen ganger kunne man kanskje tenke seg en laaang dusj eller 10 minutter for seg selv. Men det er er glemt når en lubben arm legger seg rundt nakker, og visker jeg elsker deg mens pusten blir rolig i nakken. Også sovner de i 5 minutter.
Fortell litt om kontakten/samholdet mellom barna som er hjemme. (Venner, krangling, kosing. etc)
Ungene elsker virkelig hverandre på godt og vondt. Det vil si at det kan lett gå en kule varmt fordi 3 åringen vil bestemme over 8 åringen, eller fordi 6 åringen vil spille spill og ingen andre vil være med. Men de er mest venner og leker godt sammen. Men søskenkrangling er det alltid, og det er bare sånn det skal være. Søskensjalusi derimot har vi i stor grad vært uten.
Har barna noen oppgaver/ er de med på husarbeid i noen grad?
De to største hjelper til med middagen, kaster søppel, setter inn i oppvaskmaskinen og rydder rommet sitt og yttergangen. Treåringen hjelper til med å rydde rommet sitt, og litt småoppgaver på kjøkkenet når hun har lyst.
Hvorfor valgte du å være hjemmemamma/ hvordan bestemte du deg for det? (innfall, bestemmelsen kom da barnet var barnehageklart, alltid villet det?)
Jeg var ganske ung når jeg visste at jeg ikke ville ha 1 åringen i barnehagen. Min mor var hjemmeværende og mannens mor var hjemmeværende når vi var små. Og denne tryggheten ville vi videreføre. Og med tanke på at jeg har en yrkesskade og allikevel var en del sykemeldt synes vi det var godt å kunne være hjemme med ungene. På den måten kan jeg ta dagene etter formen og smertenivået.
Jeg er hjemme-mamma på 3.året grunnet tre tette barn:3 år,2 år og 9 mnd. For øyeblikket er jeg i foreldrepermisjon. Jeg har trivdes godt å være hjemme med barna. Vi koser oss masse og er mye sammen med andre små venner.
Jeg gikk ikke hjemme mer enn “vanlig” og det funket for oss. Jeg har en fleksibel jobb som gjør det litt enklere å kombinere dette, heldigvis. Men om jeg ser ned på de som går hjemme? Nei! Ser du ned på de som jobber, lissom? 😉
Ha en nydelig dag!
Nei, ser så absolutt ikke ned på de som jobber. Jeg mener man må gjøre det som passer best for seg og sine. Uten å rakke ned på den som velger annerledes enn seg selv.
Kan man ikke bare være enige om å være uenige liksom? Og heller bygge hverandre opp?
Yrket er i stor grad en del av identiten vår, det tar vanligvis ikke lang tid når man møter nye mennesker før vi spør hva de jobber med – gjerne egentlig bare for å konversere. De hjemmeværende jeg har møtte har enten unnskyldt seg “jeg er bare hjemme” eller gått i forsvar “det er skikkelig slitsomt, altså!”. Jeg synes det bør være opp til hver enkelt familie å ta det valget, og hvis man er fornøyd med valget, gå med hevet hode. Kanskje det blir litt mer stuerent da? Media har vel kanskje også litt skyld ved å skremmes så mange med hvilke økonomiske konsekvenser det har å være hjemmeværende (mindre pensjon og økonomi ved samlivsbrudd), tenker at det kanskje gjør at færre kvinner tør å være hjemme.
Jeg tenker at vi kanskje har gjort noe feil i samfunnet når folk føler at de må jobbe selv om de egentlig vil være hjemme. Det bør være et valg for hver enkelt familie. (Også kan man selvsagt da ta en lenger diskusjon på om staten skal være med å betale for at noen går hjemme eller ikke, men jeg gidder ikke ta den nå.)
Så enig i det du skriver. Jeg prøver etter beste evne å ikke unnskylde meg når jeg sier at jeg er hjemme med ungene. De fleste er allerede slått i bakken over 4 barn på 7 år. Og jeg har fått spørsmål om jeg ikke blir gal av å være hjemme (fordi de hadde blitt det), og hva jeg gjør om mannen pakker snippesken og drar.
Vi er veldig glad for valget vi har tatt og synes det passer oss best akkurat nå. Hvem vet, kanskje endrer vi syn etterhvert.
Om staten skal betaler eller ei, tja… Så mye kommunene får betalt pr unge som går i bhg, så hvorfor skal ikke de som ikke bruker bhg få noe også? Men som du sier. Det er en helt annen diskusjon 🙂
Jeg har egentlig helt fra jeg fikk førstemann følt at de har vært for liten når de skulle begynne i barnehagen. Jeg har vært av og på, og mannen har også vært hjemmePAPPA, men jeg er hjemme i dag. Og jeg vet at for mine barn er det den beste løsningen. Jeg har mulighet til å være her når de store kommer hjem fra skolen, vi slipper sfo og minstemann på ett får være hjemme i rolige omgivelser uten stress fra både andre barn og en mamma som må forte seg ut døren. Mine unger (og meg selv) har det mye bedre uten barnehage i dag, men andre igjen kan ha det best i barnehagen. Jeg digger å være hjemmemamma, og elsker husmorrollen også! Jeg vil ha tilbake husmorskolen jeg!