Til ettertanke, en dag skal jeg….

….sette barnet mitt ned og aldri ta det opp igjen.

I dag delte Familieprat et nydelig bilde på sin facebookvegg, og jeg kjente rett og slett litt på stemningen i bildet. Jeg tenker på det enda, og jeg kjenner at i kveld har det satt følelser og tanker i sving. Det var virkelig til ettertanke.

For det som står på dette bildet er så sant, og samtidig er det vemodig. For jeg kan ikke huske siste gangen jeg ble båret, når var jeg for stor til det?
Og med våre egne barn, tenk at en dag skal jeg ikke bære dem lenger, en dag er de “for store” og jeg skal ikke bære rundt på barna mine lenger. De kommer ikke løpende når de har slått seg og vil opp for å få trøst og kos, og jeg kommer ikke til å vite når det er.

Jeg kommer ikke til å vite når jeg setter ned barnet mitt for siste gang.

Så når Storebror i kveld sa at jeg bare kunne kaste bamsen hans fordi han var for stor for den, kjente jeg det knøt seg i magen. Jeg kjente angsten gro i kroppen og jeg kjente at jeg var totalt uforberedt på at han begynner å bli stor. Så jeg gjorde til stemmen og latet som om Nils ble lei seg, og jeg forklarte han at mammaen hans hadde hatt en bamse som tilogmed hadde fått bli med på operasjonsstuen når hun var 10 år. Og at han ikke var for stor til å ha Nils i sengen riktig enda, om han egentlig ville det.

Så mens jeg ryddet kjøkkenet hørte jeg at han leste for han, og fortalte han at han aldri mer skulle si at han skulle kaste Nils. Og at han alltid skulle elske han.

Jeg stod ved kjøkkenbenken og smilte for meg selv, selv om jeg kjente at jeg revnet litt på innsiden i det jeg tenkte på at de skal bli store, de skal en dag si til meg at jeg ikke får kos fordi kameratene og venninnene dems ser på, Storebror skal en dag legge vekk Nils og Storesøster skal legge vekk kos og pus,  og en dag, en dag om veldig veldig lenge er den siste gangen i hele mitt liv at jeg løfter dem fysisk opp til meg, og setter dem ned igjen. Når de da er satt ned kommer jeg aldri noen gang til å løfte dem opp igjen.

Men jeg skal alltid løfte dem opp psykisk ved å være der for dem, hjelpe dem med det de skulle trenge, beskytte dem så godet jeg kan, holde rundt dem når de trenger det, og klemme dem så lenge de tillater det.

Og jeg kommer alltid til å bære dem i hjertet mitt <3

Har du noen gang følt at virkeligheten slår deg i bakken?