Tenk at denne lille snuppatutta har blitt så stor. For bare noen få uker siden fikk vi brev i posten med tilbud om plass til henne, og jeg kjente at tankene raste avgårde. Hvordan skulle dette gå? Er hun klar? Hvordan kommer hun til å takle den nye hverdagen? Og trenger hun egentlig dette?

Vel, i dag har hun hatt sin første tilvenningsdag i barnehagen, og fordi hun er høysensitiv så tenkte jeg at hun skulle få en myk start, så jeg tenkte at hun og jeg skulle være der 1 times tid, for å så reie hjem. Hun ble inkludert av de voksne med det samme, og hun fikk være med å lime ulike former på et ark, hun forklarte ivrig i vei hva hun laget og syntes det var stor stas.

Etter 30 min skulle de gå ut, og hun ble spurt om hun ville spise lunsj der, og hun ble jublende glad. Så mamma ble sendt hjem, og de skulle si ifra om noe skjedde eller at hun ville hjem. Jeg hadde løpende kontakt med ei venninne som har praksis der, så jeg visste hvordan ståa var og hun koste seg som om hun aldri hadde visst noe annet enn å gå i barnehagen.

Det hele endte med 9 timer i barnehagen, og to av de var dugnad. Og hun ville ikke hjem. På veien hjem kom alle de klassiske sensitive tegnene, men da var hun sliten så jeg var forberedt og hadde med vognen til Karoline om hun ikke ville gå hjem.  og middagen (kveldsmaten) ble inntatt ca i halvsøvne.

Det var ei stolt frøken som kunne fortelle om sykling, lek, spise mat ute i det fri, dukkestue, sandkasse og sklier. Hun kunne de ansattes navn på rams, og hun var stolt over at dagen var gått så bra, så det er tydelig at det var mestring for henne og at hun trivdes.

Dagen har gått over all forventning med tanke på henne, så det er vel mer mammaen som har tilvenningsdager. For jeg kan jo stille meg selv de samme spørsmålene: Hvordan skal dette gå? Er JEG klar? Hvordan kommer JEG til å takle den nye hverdagen? Og trenger JEG  dette?

Og etter denne dagen kan jeg svare : Jeg tror det vil gå helt fint, men det er litt rart å ikke ha hele flokken hjemme hver dag, og det krever tilvenning, men fy søren så mye jeg rakk med bare 1 barn hjemme.

Nja, helt klar blir jeg nok aldri, for jeg liker å ha kontrollen selv 😉 Jeg tror jeg kommer til å takle den bra, det var egentlig veldig deilig å se at hun trivdes så godt og blandet seg lett inn med resten av ungene. Dermed ble det ikke så vondt for mammahjertet, for jeg hadde sett for meg ei som var livredd og ikke klarte å finne roen.

Ja, helt klart trenger jeg dette, og det er jo bare 50% heldigvis, så jeg har jo ungeflokken samlet mer enn de er vekk 😉

Jeg er så glad for at vi ventet så lenge som vi gjorde, for på samme måte som med Kristian så ser jeg nå at hun er klar til å ta fatt på en annen hverdag og løsne litt på båndene til mor 🙂

Når begynte ditt barn i barnehagen? Hvordan gjorde dere det med tilvenning?