I dag er det 3 år siden en mann, ved et navn jeg ikke nevner her , gav seg selv lov til å leke med andre menneskers liv og totalt 77 menneskeliv gikk tapt. I år holdes AUF sin sommerleir et annet sted, men til neste år håper de at de er på plass på “nye” Utøya. 

Jeg vet debattene raser på sosialemedier, aviser, nyhetene og i regjeringen, om oppussingen og det å lage den “nye” Utøya. Foreldre som gjerne vil at det skal vernes, og AUFere som gjerne vil gjøre det til sitt eget igjen, og de vil ta tilbake øya og ikke la en ussel mann med onde hensikter få bestemme over dem. Og jeg føler at jeg står med foten i to leire der, og jeg rives litt mellom de to, men til syvende og sist holder jeg med AUF ( og jeg er IKKE en AP tilhenger).

Foreldrene som mistet barna sine tviholder på det siste stedet barna deres var i live, og jeg skjønner at det er vondt når det skal endres på, tro meg jeg har en viss peil på smerten de kjenner på. Men samtidig er det ungdommen som skal opp og frem, og de vil ta øya tilbake, men for de som var med på det hele synes det blir for vondt og skummelt slik det er nå og det har jeg full forståelse for.

Kjære dere som misliker endringene de vil gjøre. 

Dette er et vendepunkt i deres liv, både dere som har mistet barna deres og dere som skal tilbake til Utøya (kanskje for første gang?) Ungdommene må få føle seg trygge, og vi kan ikke la en mann få bestemme så til de grader over ungene våre. Ungdommene vil ha et minnesmerke der, til minne om de som døde, for vi må ikke og vi skal ikke glemme hva som skjedde den forferdelige ettermiddagen. Vi skal alltid huske og minnes de flotte ungdommene som kjempet for livet der ute, de som overlevde, de som ble skadd og ikke minst de som døde. 

Jeg vet det kan være vondt med slike endringer, men vi kommer ikke til å glemme. JEG kan love dere på tro og ære at JEG skal ALDRI glemme den Juliettermiddagen, hvor jeg omtrent gikk vollgrav i stuegulvet frem og tilbake, og bare ville være der sammen med redningsmannskapene for å gjøre det jeg kunne. Jeg skal aldri glemme den Julinatten i 2011, hvor jeg aldri skrudde av nyhetskanalen og kun satt å fulgte med, mens tårene trillet og desperasjonen inne i meg herjet villt fordi jeg heller skulle vært i Tyrifjorden å hjulpet til enn å sitte rastløs foran TV skjermen og vente på oppdateringer. 

Jeg skal ALDRI glemme. 

For tre år siden kjente jeg på en følelse jeg aldri har følt før og jeg aner ikke hvorfor jeg kjente og fortsatt kjenner det så sterkt når jeg ser bildene fra 22. Juli 2011. Jeg blir rastløs og jeg kjenner desperasjonen etter å bare kunne sette meg i en bil mot Tyrifjorden for å hjelpe. Selv den dag i dag når jeg ser musikkvideoen til Mitt lille land får jeg den intense rastløsheten, suget i magen og en forferdelig desperasjon/frustrasjonsfølelse over at jeg ikke stod i vannkanten for å ta i mot de som kom inn.

Filmklippet som har brent seg fast på netthinnen min fra den kvelden er når en fra beredskapstroppen til politiet kommer i Zodiaken med ei jente i fanget, og 5-10 meter før de er i land viser han tegnet til helikopteret om å få rotorene i gang, og du skjønner med en gang at det står mellom liv og død.

Vi var i Oslo fire dager etterpå og så skadene og blomsterhavet, jeg kan ikke beskrive følelsene som gikk igjennom meg da. Nyehetsbyråer langs gatene med partytelt for å beskytte kameraene fra været, blomsterhavet utenfor Domkirken, det knuste regjeringskvartalet, politikere som ble intervjuet og mennesker som holdt rundt hverandre. Det var et sjokk, men på en annen måte veldig godt å ha vært der.

Vi må ikke og skal ikke glemme!

❤Hvil i fred❤