Jul med barn, alkohol eller ikke?

Nå om dagen florerer det av artikler på nettet ang julen og barns påvirkning av alkohol. Og like mange usaklige kommentarer popper opp, og dessverre er det stort sett de som er for en alkoholfri jul som får gjennomgå. Men jeg håper med dette innlegget at dere hører på meg. Jeg har selv opplevd å være det barnet som dere mener tåler et glass.

Les: 8 alkoholråd til foreldre 

Les: Alkohol hører ikke til jul med barn

I kveld leste jeg denne kronikken. Den var veldig godt skrevet og jeg fikk da så utrolig skrivekløe at jeg bare måtte legge ut et innlegg selv.

Jeg kan starte med min egen erfaring. For jeg kan huske fra jeg var ganske liten at det stod ølflasker på bordet, det var vin og det var aquavit til julemiddagen. Og der jeg feiret jul som bitteliten ble det vist måtehold, og det ble med den ene aquaviten og ene ølen eller vinglasset til maten. Og jeg tror ikke det har traumatisert meg på noen måte, men mest fordi min mor aldri tok noe. Hun var alltid 100% edru rundt meg.

Etterhvert når jeg ble større og kom inn i en annen familie var det ikke lenger like trygt, og jeg husker enda at jeg gruet meg hver gang det var juleselskaper eller julaften i den familien. Det som begynte som noe hyggelig endte alltid med at noen kranglet, ble ufine og overstadig fulle (gjerne med fysisk vold pga krangling). Det ble ekle bemerkninger, og ting som ikke hadde kommet opp som tema på en hyggelig julefeiring ble plutselig luftet mens man åpnet gavene og et rent helvete var i gang.

Jeg har mange ganger vært redd, og engstelig på julaften. Så for meg er det  utrolig godt at ingen av de vi har her på julaften tar seg noe sterkere enn julebrus. Jeg og mannen tar aldri alkohol så lenge barna våre er hjemme eller vi er foran barna. Jeg har førstehånds erfaring om hvilke spor det setter i en barnekropp å oppleve fulle folk i tide og utide. Og det er ikke noe jeg vil utsette barna mine for, og jeg skulle ønske at jeg aldri hadde måttet se det selv. Og det er nok en av grunnen til at det er så viktig for meg at julen er “hvit” og koselig med mange gode minner.

Ca 200 000 barn gruer seg til julen! Fordi da har de voksne fri og det er fri flyt i mange hjem. Og jeg kjenner fortsatt på den vonde følelsen i magen når jeg skriver om det nå. Og hvor viktig det er for meg at ungene mine ALDRI, ALDRI opplever det samme som jeg gjorde. Verken i hverdagen eller til fest.

Så alkohol og julefeiring er ikke en kombinasjon! De hører ikke sammen! En ting er tradisjoner de hadde fra gammelt av, men det betyr ikke at man MÅ servere alkohol av den grunn. For meg og de fleste andre som feirer jul med barna er den nettopp det, for BARNA. Det er en familiehøytid, men den er på barnas premisser og de voksnes behov settes til side denne dagen.

Barn merker MYE fortere at de voksne endrer seg, fortere enn du merker det selv. De ser på kroppsspråk. De hører på toneleie og kjenner på duften at de lukter annerledes. Dette gjør barn utrygge og delvis redde fordi de ikke kjenner igjen den mammaen og pappaen de er vant med. Og jeg synes det er trist at de voksne kun ser en vei og ikke setter barnas behov først.

Jeg har hørt argumenter som: De voksne skal kose seg også. De voksne skal slappe av. Det er godt med vin/øl til maten. Ungene merker ikke at jeg tar et glass (hva vet du om det egentlig? Tror du de tør å si ifra?). Jeg drikker når ungene er i seng. News flash til deg som tror at dette er et godt argument: Etter en slik dag er barna gjerne overstimulerte og våkner, trenger en klem eller trøst. Du er faktisk ikke like god trygghet for dem om du lukter eller oppfører deg annerledes enn vanlig! Noe som kan føre til at barnet blir urolig og engstelig resten av kvelden. Det finnes INGEN argumenter gode nok, til at man skal nyte alkohol på julekvelden! Jeg snakker av egen erfaring.

Oppdatering 16.11.2015: 

Jeg har valgt å skrive under på kampanjen til Hvit Jul, håper du gjør det du også 🙂

Juletradisjonene er preget av høyt alkoholforbruk i mange hjem. 90.000 norske barn har minst én forelder som misbruker alkohol og det antas at det er dobbelt så mange barn som har foreldre med et risikabelt alkoholforbruk*. Det er mange barn som gruer seg til jul. Alle barn har rett til en Hvit jul! Vis at vi er mange. Skriv under på at du ikke skal drikke alkohol sammen med barn i julehelgen 23.til 26. desember.

Hva mener du, er det greit med alkohol på julaften eller andre sammenhenger med barn tilstede?

Å leve i en thrillerfilm – Angsten slår til

Hva er en thrillerfilm for deg? Hvordan hadde det vært å konstant gått å sett en? Slitsomt, sant? Sånn har jeg det ofte, en thrillerfilm som viser at jeg ikke er bra nok!

For noe uker siden hadde jeg besøk av tre flotte damer, og blant dem var Anita som driver Oppsnakk. Hun er coach, og en utrolig blid og positiv person som også jentene mine fikk super kontakt med. Hun fikk tilogmed hade-klem av Kristine, og de gir hun ikke til hvem som helst.

Noe av det vi snakket om var hvordan våre egne følelser virker inn på tankegangen vår. Og kan gjøre at den minste lille ting kan virke utrolig skummel. Og man blir nesten bedøvet i hele kroppen når man lager en thrillerfilm av en situasjon som ikke egentlig er noe å være redd for.

Vel, de siste årene har jeg slitt enormt med angst. Ting i barndommen og alvorlig mobbing med vold første til at det knyttet seg helt i meg. Jeg fikk angst for det meste som å ta telefonen ( om det ikke var mannen eller svigermor), åpnet ikke døren om det ringte på om kvelden og jeg fikk sosialangst. Den sosiale angsten har vært verst for meg, det å treffe nye mennesker som for meg var helt naturlig før er blitt et mareritt.

Barnehagestart, og forholde seg til nye mennesker?

Når Kristian begynte i barnehagen visste jeg ikke hvordan jeg skulle klare å levere han der, fordi jeg “tenkte andres tanker”. Jeg har blitt mobbet så mye i mitt liv at jeg er sikker på at ALLE har et negativt syn på meg når de treffer meg. Jeg har fra 1.klasse på barneskolen til 1.klasse på videregående blitt fortalt hvor stygg og fæl jeg er. Vel, jeg kan si så mye som at til slutt tror man på det og man skyver alle unna seg.

Og der var tankene mine når jeg en tidlig Aprilmorgen skulle levere han til sin første dag i barnehagen. Jeg gikk med en vemmene følelse i magen og hodet og tankene stod ikke stille et sekund: de synes jeg er tykk, de lurer på hvorfor jeg ikke har fått av meg babykiloene, de synes jeg er dum som ikke jobber, de ler av meg bak ryggen min, de snakker om meg så fort jeg er gått ut av barnehagen. Jeg så de for meg som i en dårlig thriller fra 70-tallet,  grotesk og fæl.

Så kom Anita og sa til meg, du kan ikke låne “andres tanker”, for du VET ikke hva de tenker! Og det stemmer, jeg har jo ingen grunnlag for å si at de tenker sånn og sånn. Det er ingen som har sagt noe slikt til meg eller vist ved kroppsspråk som kan indikere at det er det de tenker. Men jeg tenker allikevel at de tenker slik. Men det føles slik allikevel fordi jeg overanalyserer blikk og kroppsholdning.

Bloggtreff? Er du gal? Det kan jeg IKKE dra på!

Så var det tid for bloggtreff på Torsdag og jeg skulle møte kjente bloggere, nye mennesker, og arbeidsgiveren min for første gang. Og jeg var rolig hele tiden på toget helt til vi kom til Lysaker, da begynte jeg smått å kjenne at jeg ble stresset. Når jeg nådde National teateret hadde jeg skyhøy puls og sendte snapchat til alle jeg hadde om hvordan jeg hadde det der og da. Og jeg fikk en video fra Veronika, Linn og Rebekka om at jeg ikke behøvde grue meg.

thrillerfilm

Men i det toget stoppet på Oslo S, var jeg rimelig kortpustet og hadde jeg ikke konsentrert meg sånn tror jeg at jeg hadde klappet i gulvet. For tenk om de synes jeg er fæl, stygg, de ikke liker meg? Hva om de synes jeg er dum, hva om jeg blir sittende alene uten å snakke med noen?! Hvordan i alle dager skulle jeg komme meg gjennom dette?!

Kan jeg klare dette? Eller besvimer jeg nå?

Men på vei opp rulletrappen på Oslo S skjer det noe. Jeg tenker på samtalen med Anita. Jeg tenker på hva hun sa om å ikke låne andres tanker. Og å ikke leve livet i en triller film. For du kan ikke gjøre noe med det! Det går som det går og det er alt jeg får gjort med det. Jeg merket at pusten blir roligere, jeg slappet av. Og de 500 meterne frem til hotellet i regneværet gjorde godt for kropp og sjel.

Men i det jeg hørte stemmen til Erica nede i lobbyen på hotellet, begynte pumpa å slå og kroppen var nok en gang på vei til å spille inn en ny thriller. Men så blir jeg møtt av verdens blideste svenske trio.I det de andre bloggerne ankommer er jeg så på plass i “rollen” min for kvelden at jeg ikke enser at jeg ikke har sett dem før. Jeg får tilogmed en klem av flere av dem. Og jeg har lest noen lovord om meg fra treffet som virkelig har satt igang tårekanalene. Er det virkelig slik folk ser på meg? Blir folk glade av å være rundt meg? Er det ikke vekta mi og mine babykilo som stod i fokus? Er det ikke dobbelthaken de henger seg opp i?

sporty2

Bak dette smilet utspiller det seg egentlig en thrillerfilm. 

Det var en herlig følelse og jeg kunne endelig slappe av når jeg møtte nye mennesker. For jeg kan ikke vite hva andre tenker og det går som det går. Går det ikke bra, vel da får jeg reise meg opp børste av meg støvet og prøve på nytt ?Det var iallefall godt å føle seg vel i andres selskap og noen nye gode venner fikk jeg også den kvelden.

************************************************************************

En oppdatering: 

Det er fire år siden jeg skrev dette innlegget. Fire nye år i en Thriller film, for det jeg klarte denne dagen har jeg ikke klart siden. Jeg blir kvalm, svimmel og fysisk dårlig når jeg må møte nye mennesker. Jeg må psyke meg opp i god tid for å gjennomføre noe. Og i mange tilfeller avlyser jeg kort tid før fordi jeg ikke klarer/orker å gjennomføre.

Jeg kan presse meg gjennom noen timer, men da er jeg så sliten etterpå fordi jeg hele tiden er på alerten. Så jeg skulle gjerne sovet en time.  Jeg klarer ikke å slappe av i sosiale settinger. Og hver eneste dag spiller det en eller annen thrillerfilm inne i hodet mitt. Og det er slitsomt. Jeg kan godt være med på ting med ungene, men jeg ser helst at mannen er med meg så jeg har en trygghet der. En som vet hvordan jeg har det og som jeg vet ikke dømmer meg.

Så disse “spøkelsene” fra barndommen kan virkelig sette deg ut av spill når du blir eldre. Og jeg har lært av en psykolog at det er ganske vanlig. For man blir flink pike som barn og ungdom. Og INGEN skal ha noe å klage på. Også kommer knekken når man blir voksen og får ting litt på avstand. Så jeg håper virkelig at man får en slutt på mobbing bla for det krever mye jobb for å få det godt med seg selv igjen. For det å leve i en thrillerfilm er ganske ukult!

Har du noen “spøkelser” fra barndommen som ødelegger for deg? Lever du en thrillerfilm til tider?

Som en vond drøm

I dag ble jeg vekket av Lillesøster  ca 6.30. Da hadde hun sovet hele natten på et rom som var i overkant varmt for hva en voksen person klarer. Jeg er inne ørten ganger for å sjekke henne, for jeg er så redd for heteslag. Det er både vifte på og vindu åpent, men varmen er der allikevel.

Storesøster og Storebror kom opp rundt kl 08.00. Vi spiste en god frokost, lekte med playmo og sang etter Kaptein Sabeltann. Jeg sjekket mail rundt kl 10.00.Da sveipet jeg innom facebook i tillegg, og der slo det mot meg: TERROR TRUSSEL MOT NORGE!! Mannen min var ikke sen om å kaste seg over TVen, og sette på pressekonferansen med Politiet, PST og Justisministeren.

Jo mer jeg hørte, desto mer kvernet tankene i hodet. Jeg tittet på barna våre som satt å lekte med duploklosser i ene hjørnet i stuen. Med et kom de grufulle bildene fra Syria og Gaza på netthinnen. Jeg tenkte bare på worst case scenario og jeg ble fysisk uvel og kvalm.

Jeg er en hønemor, jeg innrømmer det glatt! Tanken på at det er krig rundt om i verden og at det nå er en terrortrussel mot Norge, skremmer meg. Jeg har satt barna til denne verden for å ta vare på dem, beskytte dem mot det som er vondt, trøste dem om de har vondt eller vonde drømmer. Og jeg kjenner angsten griper et godt tak i halsen og brystet, klemmer det sammen så det er så vidt jeg kan puste. Tårene presser på, for tenk om det skulle skje dem, meg eller mannen noe så jeg ikke kan være der for dem? Tenk om noen er slemme mot barna mine, og jeg ikke kan gjøre noe som helst for å stoppe det? Det er vondt, det er som kniver som borrer seg inn i hjertet mitt og tankene spinner. Mammahjertet verker!

På pressekonferansen sa de: Lev som normalt, men ser dere noe mistenkelig så si ifra. Vær årvåkne! I kommentarfeltene på vg, dagbladet og på facebook ser jeg flere bekymrede foreldre som uttrykker at de er redde. For ja, det er det vi blir og det er vel en ganske normal reaksjon når man har sett utviklingen av terrorhandlinger i andre deler av verden?

Disse foreldrene får så det holder, de blir kalt hysteriske, hønemor og overbeskyttende. Er jeg det? Er jeg hysterisk fordi jeg er livredd for å miste et eller alle barna mine. Fordi jeg er livredd for å miste mannen min eller at barna skal vokse opp uten foreldrene sine? At bare en av oss skal overleve? Hva er sjansene for slike ting tenker kanskje du? Og ja tidligere i dag ville jeg sagt at det sikkert er liten sjanse for at noe slik skal skje, men det kan skje! Når den tanken skremmer meg i dagliglivet, så blir det ikke lett å “leve som normalt”  nå og dagene fremover. Men jeg skal absolutt prøve etter beste evne, og ungene skal påvirkes så lite som mulig, men det blir nok ikke noen flyturer, togturer eller lange fergeturer de nærmeste dagene. Det blir ikke turer til store folkemengder og steder jeg føler er uoversiktlige.

Ei venninne av meg er litt mer informert enn meg om hva som skjer i Norge de neste dagene, og hun fikk det til å knyte seg i magen min. For hun sa: Siden det er tidsbegrenset periode, er trusselen rettet mot Norway-cup? Mange barn, ungdom og voksne fra hele verden samlet på et og samme sted? Jeg er redd og engstelig for hva det er vi kan stå overfor. Hjertet jobber på spreng så pulsen stiger og jeg er ganske sikker på at jeg har at skyhøyt blodtrykk, for hvem vet hva terrorister kan finne på? De skyr absolutt ingenting, bare de får gjort det de skal. Og de dør gjerne i forsøket, og det er skummelt 🙁

Hva er dine tanker rundt terrortrusselen som vi står overfor?

Naturen på sitt beste, og barn på sitt værste!

I dag når jeg leverte Kristian i bhg ble vi overrasket av en måke som stod å hylte i det vi kom over fortbalbanen som vi pleier å krysse. Og når jeg skulle hjem igjen var det umulig å krysse banen uten å få en illsint måke i hodet. Den stupte ned mot meg flere ganger, selv om jeg var laaangt unna fortballbanen. Gjett om 5. klasse som hadde utegym holdt på å le seg skakke av den lettere skremte damen i høyeheler som løp nedover veien 🙂

Måker er majestetiske der de seiler over deg i luften, men jeg har alltid irriter meg grønn over den infernalske skrikingen dems. Men fra avstand er de vakre fugler, som jeg liker å observere når de er på vingene. 

Når vi skulle hente han i barnehagen trodde vi at den var borte helt til ei dame kommer løpende mot oss med ei skrikende illsint måke i helene og en som dukket etter henne i luften, og nede i gresset fikk vi se grunnen. En bitte liten brun bylt som tusslet etter mammaen sin. Og jeg synes det er så fasinerende å se hvordan mamma og pappamåkene passet på den lille som tusslet rundt i plenen og var redd for at noen eller noe skulle skade den. Jeg tipper det var moren som alltid var nede på gresset og passet på og pappaen som fløy og jaget alle som kom for nær.

Noe jeg ble mindre imponert over og lettere forbanna på var de guttene som skulle hjem fra skole/SFO. For selv om jeg og andre foreldre ba dem la fuglene være i fred så fløy de rundt med en diger brøytepinne så fort vi snudde ryggen til. Og i det vi har klart å krysse banen og komme opp på veien hører jeg et hyl fra en av måkene, og når jeg snur meg løper de mot den lille vraltende bylten og når mor/far stuper ned mot guttene så fekter de etter den med pinnen.

Så mine og andre voksne sine ord gikk inn det ene øret og ut det andre. Og i det jeg så de gjorde det for andre gang, håpet jeg bare at de faktisk fikk seg et kakk eller at fuglen klappet til dem med vingene sine.  For det værste jeg ser er når noen er slemme mot dyr eller andre mennesker, når de ikke hører på voksne fortjener de å bli skremt ved at de hakker på dem eller slår med vingene.

Mine barn er lært opp til å være snille mot mennesker og dyr, og jeg håper virkelig at foreldrene til disse guttene ble kontaktet, men hva har de blitt lært opp til når de terger allerede redde og engstelige dyr på denne måten? Det lurer jeg på. Og jeg blir litt skremt av å tenke på hva de da kan finne på mot dyr som ikke kan beskytte seg selv, eller mot andre barn. Hvorfor har de en så utpreget trang til å være slemme mot dem? Det gjorde ingen noe så lenge de holdt seg på en akseptabel avstand. Hvordan samfunn er det vi lever i, når barna finner glede i å plage dyrene? For det var åpenbart at ungene digget det når måken stupte mot dem. Måkene gjorde kun det enhver mor og far ville gjort om barnet var skadet eller forsvunnet fra hjemmet sitt.

Er du glad i dyr?

Hva synes du om måkene?

Lærer du barna dine til å  respektere dyr og andre mennesker?